Truslene fra megakonstellasjonene

Den norske nasjonale satellitten NorSat-TD brant opp i atmosfæren natt til søndag 18. mai 2025. Dette er den første norske nasjonale satellitten som har falt ned fra verdensrommet.

Flere offentlige aktører og private firmaer over hele verden planlegger å skyte opp konstellasjoner av hundrevis eller tusenvis av småsatellitter, såkalte megakonstellasjoner.

Den største av disse i dag, Starlink-satellittene til SpaceX, teller nå ca. 7000 småsatellitter i bane. Planen er at hele Starlink-konstellasjonen skal være på 34 000 småsatellitter. 

Amazon og andre aktører, både statlige og kommersielle, ønsker å skyte opp mellom 3000 og 13 000 småsatellitter i de neste årene.

Hva skjer med de travleste banene? 

Med så mange småsatellitter i bane rundt jorda, flere i baner der det allerede er trangt om plassen, hva skjer med disse banene?

- En utfordring er at det ikke er klare trafikkregler i rommet. Om to objekter i bane som er på kollisjonskurs med hverandre fortsatt har evnen til å styre unna, hvem skal da flytte på seg? sier Yngvild Linnea Andalsvik, fagsjef innen romovervåking ved Norsk Romsenter.

FNs Komité for fredelig bruk av det ytre rom (Committee on the Peaceful Uses of Outer Space, COPUOS) har kommet frem til et sett med retningslinjer for bærekraftig bruk av rommet, som Norge følger.

Romorganisasjoner, som europeiske ESA, anbefaler også at nye satellitter lages slik at de enten styres aktivt ned, eller brenner opp i atmosfæren når de ikke lenger er i bruk. Satellitter i høye baner styres lenger ut, til såkalte kirkegårdsbaner, der de kan gå uten å skade andre romfartøy.

- Ikke minst blir flere og flere nye satellitter manøvrerbare slik at de kan styre unna andre satellitter eller romsøppel, om det blir nødvendig, sier Andalsvik.

Les mer om trengselen i bane og romsøppel her.

Trangt på radiofrekvensene

På samme måte som andre satellitter, kommuniserer megakonstellasjonene med jorda ved hjelp av radiosignaler. 

- Alle satellitter er avhengige av ledige frekvenser for å kunne fungere, og antallet egnete frekvenser er begrenset, sier Arvid Bertheau Johannessen, fagsjef ved Norsk Romsenter.

Derfor må verdens satellittoperatører bli enige om hvordan de kan jobbe i det samme frekvensspekteret. Det gjøres gjennom Den internasjonale teleunionen (ITU), et FN-organ som regulerer bruken av radiofrekvenser over hele verden og i rommet.

ITU har derfor et stort og omfattende regelverk for hvordan radiofrekvenser skal fordeles, hvordan sameksistens skal sikres og hvordan eventuelle uenigheter i denne prosessen skal løses. 

Norge er medlem av ITU og representeres her av Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom).

En naturressurs alle må dele på

Radiofrekvensene ansees som en begrenset naturressurs som vi skal dele på etter beste evne. 

- Det er likevel en evig diskusjon rundt tilgang til og deling av frekvensressursene, sier Johannessen.

Hittil har denne kampen i stor grad stått mellom bakkebaserte kommunikasjonssystemer og de ulike satellittsystemene i bane.

- Men nå ser vi også i økende grad utfordringer mellom de ulike satellittsystemene, det vil si mellom megakonstellasjoner i lav jordbane, de tradisjonelle geostasjonære satellittene, og også satellitter for jordobservasjon og forskning, sier Johannessen.

Forstyrrer for astronomi fra bakken

- Både optisk astronomi og radioastronomi påvirkes av lyset og radiostøyen fra megakonstellasjonene, sier Håkon Dahle, astronom ved Institutt for teoretisk astrofysikk ved Universitetet i Oslo. 

Det nye store bakketeleskopet, Vera C. Rubin i Chile, begynner å kartlegge hele himmelen høsten 2025 med et stort speil og 3,2 gigapiksel kamera som kan dekke hele himmelen på bare tre netter, for å se objekter som beveger seg eller endrer seg over tid.

Dette er et av de teleskopene som kan bli mest forstyrret av lysstripene som megakonstellasjonene forårsaker på astronomiske bilder. 

- For å unngå dette må muligens flere eksponeringer tas av det samme området av himmelen. I verste fall kan lysstripene dekke en asteroide som er på kollisjonskurs med jorda, sier Dahle.

Han skal selv bruke data fra det nye store teleskopet i sitt arbeid.

Samarbeid og teknologiske løsninger

Center for the Protection of the Dark and Quiet Sky from Satellite Constellation Interference har som mål å få astronomene, operatørene av megakonstellasjonene, og de internasjonale organisasjonene som regulerer trafikken i rommet, til å finne løsninger som kan beskytte den bakkebaserte astronomien. Les mer om det her.

- Gjennom samarbeid med satellittoperatørene for å få informasjon om banene til satellittkonstellasjonene, kan vi unngå å gjøre observasjoner hvor og når de passerer på himmelen, sier Dahle.

Senteret fokuserer også på programvare og andre teknologiske løsninger som kan hjelpe astronomene med å dempe effekten av megakonstellasjonene.

- Dette er et arbeid som pågår, og vil nok bare bli mer og mer viktig etterhvert som det blir flere megakonstellasjoner i bane, sier Dahle.

Kan forurense atmosfæren og skade ozonlaget?

I 2023 brant det opp cirka 2000 tonn satellitter i atmosfæren. Når en satellitt på størrelse med en Starlink-satellitt (250 kg) brenner i atmosfæren blir det igjen cirka 30 kilo aluminiumsstøv. Neste generasjon Starlink-satellitter veier 800 kg.

Forskning viser at slikt aluminiumsstøv kan forurense atmosfæren, gjør at den reflekterer mer sollys, og svekke ozonlaget, som beskytter alt levende på jorda mot den ultrafiolette strålingen fra sola. Les mer om dette her.

Mer verken forskning eller det internasjonale regelverket mot luftforurensing eller bevaring av ozonlaget er oppdatert for å håndtere de nye utfordringene som megakonstellasjonene ser ut til å gi.

Kontakt

Arvid Bertheau Johannessen – Fagsjef, bemannet romfart og utforskning – Norsk Romsenter – 950 38 958

Håkon Dahle – Astronom – Institutt for teoretisk astrofysikk ved Universitetet i Oslo – hdahle@astro.uio.no