Hopp ned til navigasjon Hopp ned til innhold
Smeltehull i isbre i Arktis, en såkalt moulin. Foto: ESA/J. Box
ESA/J. Box

Satellittene og kloden vår ved årsskiftet

2020 ble et rekordvarmt år i Norge, og globalt sett ble 2020 et av de varmeste årene som er registrert.

Her er litt mer om hva satellittene observerte i året som gikk når det gjelder global temperatur, sjøis, havnivå og de store iskappene her på kloden vår.

Global oppvarming

Ved å måle utstrålingen i frekvensområdet mellom 50 GHz og 60 GHz fra oksygen i atmosfæren, kan amerikanske og europeiske værsatellitter brukes til å beregne temperaturen i troposfæren (den nederste delen av atmosfæren) og stratosfæren. Denne typen satellittmålinger har vært gjort siden 1979, og viser en betydelig global oppvarming i troposfæren gjennom disse drøyt 40 årene med målinger. 2020 ble det nest varmeste året som satellittene har registrert i nedre troposfære, kun bak det store El Niño-året 2016.

<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<section xmlns="http://docbook.org/ns/docbook" xmlns:xlink="http://www.w3.org/1999/xlink" xmlns:ezxhtml="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/xhtml" xmlns:ezcustom="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/custom" version="5.0-variant ezpublish-1.0"><para>2020 ble det nest varmeste året i nedre troposfære, men desember var ikke særlig varm. Bilde: UAH.</para></section>

2020 ble det nest varmeste året i nedre troposfære, men desember var ikke særlig varm. Bilde: UAH.

Mindre sjøis

Sjøisens utbredelse kan måles på ulike måter, avhengig av om det er klarvær eller ikke. En metode som fungerer uavhengig av skydekke og dagslys, er å måle naturens egen utstråling av mikrobølger, på frekvenser der åpent vann og sjøis har forskjellige "signaturer". Slike målinger har blitt gjort av værsatellitter siden 1979. For sjøisen i Arktis, registrerte satellittene en ny minimumsrekord for oktober måned i 2020. I desember var derimot ikke sjøisens utbredelse rekordlav, men la seg tett på den synkende trendlinjen for denne måneden. 

Høsten 2020 startet ESA utviklingen av en ny type Sentinel-satellitt som på slutten av 2020-tallet skal videreføre denne type sjøis-målinger, etter de amerikanske og japanske satellittene som gjør denne jobben i dag. 

<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<section xmlns="http://docbook.org/ns/docbook" xmlns:xlink="http://www.w3.org/1999/xlink" xmlns:ezxhtml="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/xhtml" xmlns:ezcustom="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/custom" version="5.0-variant ezpublish-1.0"><para>Desember-målingen for sjøisens utbredelse lå omtrent på trendlinjen. Bilde: EUMETSAT OSI SAF.</para></section>

Desember-målingen for sjøisens utbredelse lå omtrent på trendlinjen. Bilde: EUMETSAT OSI SAF.

Stigende havnivå

Havnivået har blitt målt fra satellitter med radar-høydemåler siden tidlig på 1990-tallet. Måleserien for globalt havnivå er derfor ikke like lang som for troposfære-temperaturen eller sjøisens utbredelse. Serien er imidlertid lang nok til at man ser en tydelig trend på ca 3 mm/år i globalt havnivå, og det diskuteres om man nå også ser en akselerasjon. Den vellykkete oppskytningen av Sentinel-6 MF i november var viktig for å sikre kontinuitet i disse målingene. 

<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<section xmlns="http://docbook.org/ns/docbook" xmlns:xlink="http://www.w3.org/1999/xlink" xmlns:ezxhtml="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/xhtml" xmlns:ezcustom="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/custom" version="5.0-variant ezpublish-1.0"><para>En rekke satellitter har kjørt "stafett" for å måle den globale havnivåstigningen. Bilde: University of Colorado.</para></section>

En rekke satellitter har kjørt "stafett" for å måle den globale havnivåstigningen. Bilde: University of Colorado.

Krympende iskapper

I følge klimamodellene skal havnivåstigningen gå noe raskere framover mot 2050, fordi avrenning og kalving fra de store iskappene på Grønland og i Antarktis vil øke etter hvert som kloden blir varmere. Både tyngdefeltsatellitter og høydemålersatellitter bidrar med målinger for å estimere hvor mye masse de store iskappene legger på seg om vinteren og hvor mye de taper om sommeren. 

Tyngdefeltsatellittene har bare målt siden tidlig på 2000-tallet, men både for Grønland og Antarktis er det nå godt dokumentert hvordan de store iskappene har begynt å krympe. Også i 2020 var det et massetap for isen på Grønland, men heldigvis ikke like mye som i rekordårene 2012 og 2019. For Antarktis er man nå midt i smeltesesongen, så det er for tidlig å konkludere noe der.

 

<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<section xmlns="http://docbook.org/ns/docbook" xmlns:xlink="http://www.w3.org/1999/xlink" xmlns:ezxhtml="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/xhtml" xmlns:ezcustom="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/custom" version="5.0-variant ezpublish-1.0"><para>Grønland fortsatte å miste ismasse i 2020, men ikke like mye som året før. Bilde: NASA.</para></section>

Grønland fortsatte å miste ismasse i 2020, men ikke like mye som året før. Bilde: NASA.

Det nye året

Mens 2020 startet med en svak El Niño, så vil 2021 bli preget av at en ganske sterk La Niña nå har etablert seg i Stillehavet. Erfaringsmessig skal dette tilsi at global temperatur i troposfæren i 2021 vil ligge noe lavere enn i 2020. For sjøisens utbredelse i Arktis må vi nok forvente lave verdier også i 2021, mens sjøisen utenfor Antarktis er noe mer uviss.

For det globale havnivået er den største spenningen knyttet til om de store ismassene i Vest-Antarktis vil bli mer ustabile i året som kommer. I første omgang får vi avvente hva de tysk-amerikanske GRACE-FO satellittene melder om den antarktiske smeltesesongen 2020/2021.