Hopp ned til navigasjon Hopp ned til innhold

Kims NASA-dagbok

Den siste romferga skytes opp og 20-årige Kim Østenfor Spildrejorde er nok en gang på besøk ved Kennedy Space Center. Siste oppdatering.

<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<section xmlns="http://docbook.org/ns/docbook" xmlns:xlink="http://www.w3.org/1999/xlink" xmlns:ezxhtml="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/xhtml" xmlns:ezcustom="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/custom" version="5.0-variant ezpublish-1.0"/>

Velkommen hjem, Atlantis!

Ja, da var STS-135, og dermed også romfergeprogrammet, over. Atlantis stoppet til slutt på rullebane 15 på Kennedy Space Center, etter en ferd som varte i totalt 12 dager, 18 timer, 27 minutter og 56 sekunder. Tilskuermengdene på Kennedy Space Center var store, om enn ikke av samme nivå som under oppskytingen. Dette skyldtes nok at for å se landingen så må man enten tilhøre presse, eller være invitert av NASA.

Vi startet dagen tidlig. Rettere sagt avsluttet vi vel aldri den forrige. For å få muligheten til å bli med ut til Atlantis etter landing måtte vi først skrive oss opp på et skjema for å få bli med til presseområdet ved siden av rullebanen. Senere ville en gruppe herifra få bli med ut til Atlantis.
Påmeldingen måtte vi gjøre selv, ingen andre kunne skrive oss opp. Dessverre så vi at vi måtte skrive oss opp på en stand by liste, da hovedlisten var full. Senere på dagen kom beskjeden fra pressekontoret om at vi dessverre ikke fikk bli med ut til Atlantis, da vi ikke var sikret plass til presseområdet ved siden av rullebanen. Litt surt, men man kan ikke alltid få alt som man vil.
Ved midnatt sjekket vi ut av hotellet og lastet opp bilen med det vi hadde av bagasje. Etter landing og alle pressekonferansene måtte vi sette kursen rett for rullebanen. Trafikken på natten er selvsagt mye mindre enn på dagtid, og med en bil med 305 hester under panseret så skal jeg innrømme at det ble litt testing av bil på de 70 kilometerne det var ut til KSC.
Vel fremme stilte vi oss i kø ved bussene ut til presseområdet ved rullebanen, da vi rett og slett måtte henge her for å se om det ble plass til oss. Beskjeden som kom var derimot ganske nedslående "Er du på stand by-listen, så bare venn deg til tanken. Du kommer omtrent garantert ikke til å få bli med. Dere er for mange!"
Jaja, over til plan B. Liz skulle nemlig også se landingen. Hun var egentlig i Florida på ferie, men søsteren hennes, samt Agnes fra KSC skulle ta med en gruppe VIP-folk fra Johnson Space Center i Houston, og det var fortsatt plass på bussene deres. Disse bussene skulle til samme sted som pressebussene, så for vår del var jo dette like bra! Liz hadde allerede tilbudt oss plass, men vi sa først at vi regnet med å bli med pressebussene. Men når dette nå skar seg gjaldt det å få tak i henne fort! Bussen deres gikk snart!
Et par minutter senere kom svaret. Det var bare å komme! Masser av plass på bussen! Vi kastet oss i bilen og kjørte sporenstreks ned til Boeings hovedkvarter i Titusville hvor bussen skulle gå fra.
Turen til rullebanen tok godt og vel tre kvarter. Det var mange busser foran oss, i tillegg til en konvoi med diverse kjøretøy som skulle ut på rullebanen når Atlantis hadde landet. I mørket lyste de kraftige xenon-kasterne opp enden hvor romfergen om kort tid skulle lande og avslutte ferden og hele romfergeprogrammet. Banemekanikken er nå en gang slik at romfergen denne gang måtte lande i mørke, nærmere bestemt klokken 05.56 lokal tid. Ikke det mest optimale for oss som så på, men skitt au..
Her er en oppsummering av landingsdagen slik astronautene opplevde den:
Etter å ha våknet en del timer før landing, startet arbeidet med å klargjøre siste rest av Atlantis for retur. Været var denne gangen ikke noe problem. Ikke noe som helst på værfronten stod i veien for at Atlantis kunne komme hjem til Florida denne juli-morgenen.
I Mission Control i Houston satt flight director Tony Cecacci med ansvaret for tilbakevendingen. Første viktige avgjørelse han må ta er å gi grønt lys for å stenge lasteromsdørene på romfergen. Når dette gjøres er man ganske sikre på at man også vil gi klarsignal for landing. Dette da lasteromsdørene også inneholder radiatorene som leder vekk varme fra romfergen. Disse kan altså ikke være stengt i ubegrenset lang tid før de må åpnes for å unngå overoppheting. Men både Atlantis, mannskap og værforhold var klare for landing så lasteromsdørene ble stengt helt etter planen.
Ca en time før landing ble siste statussjekk gjort i Mission Control, i forkant av deorbit-burn, manøvren som tar romfergen ut av bane. Alle kontrollere var "Go for Deorbit Burn". CapCom Charlie Hobaugh viderebragte beskjeden til kommandør Chris Ferguson på Atlantis. Astronautene satt nå med romdrakter og setebelter på, mens Atlantis var orientert så hun fløy med bakenden først. Ferguson og pilot Doug Hurley plottet inn kommandoen i Atlantis´ datamaskiner, og over det indiske hav fyrte de to banemanøvreringsmotorene av.
Disse sitter plassert over hovedmotorene, bak på Atlantis, og har mye mindre skyvekraft enn noen av de tre hovedmotorene brukt under oppskyting. Totalt fyrte motorene i litt over tre minutter, og bremset romfergen med ca 362 km/t. Dette høres ikke mye ut med tanke på at banehastigheten er 28 000 km/s, men det er tilstrekkelig til at Atlantis ca 20 minutter senere faller lavt nok til at hun kommer inn i atmosfæren igjen.
I en høyde av 120 km, eller 400 000 fot, passerte Atlantis punktet kalt Entry Interface. Dette er punktet da NASA regner romfergen som inne i atmosfæren igjen. I løpet av tiden fra deorbit burn til romfergen kom inn i atmosfæren, ble den snudd rundt, med nesen først, og med en vinkel på 40 grader opp i forhold til fartsretningen. Altså kom romfergen inn i atmosfæren med magen, og varmeskjoldet i fartsretningen.
Det tok ikke lang tid før det begynte å gløde utenfor vinduene i cockpiten på romfergen. På grunn av den enorme farten rekker ikke luftmolekyle som romfergen treffer å passere romfergen før de blir bombardert med nye partikler. Dette fører til at det utvikles sterk varme, og det dannes plasma foran romfergen, Fra bakken ser dette ut som et saktegående stjerneskudd som ikke tar slutt. Astronautene forteller at dette er veldig spektakulært å se fra cockpiten, og man kan også se den lange stripen av plasma som blir igjen, ut takvinduene i cockpiten. Mange astronauter filmer også deler av tilbakevendingen.
Atlantis kom flyvende fra sørvest, over det vestlige Cuba, før hun etterhvert nærmet seg Florida. Omtrent tre minutter før landing tok Chris Ferguson over manuell kontroll av Atlantis. Omtrent samtidig passerte romfergen gjennom lydmuren, noe som på grunn av romfergens karakteristiske form ikke bare gir ett, men to "sonic booms". Smellene hørtes klart og tydelig på bakken, og for en tilskuermasse hvor de fleste neppe hadde sovet denne natten, var det ikke rent få som skvatt til. Atlantis annonserte sin hjemkomst!
Vi så lite av Atlantis før landing, siden det var såpass mørkt enda. Men hun var på vei! Ferguson styrte Atlantis inn i en stor sirkel over Kennedy Space Center, kalt Heading Alignment Circle. I en liten periode fikk også pilot Doug Hurley prøve seg bak spakene, før Ferguson tok over siste del av landingen. I en høyde av 11-12 000 fot rettet han opp den store venstresvingen, og siktet seg inn på rullebane 15 på Shuttle Landing Facility på Kennedy Space Center. Og nå gikk det fort mot bakken! Romfergen har i siste fase av landingen nesen i en vinkel på 20 grader mot bakken, dette er omtrent 7 ganger brattere enn et passasjerfly, og den sikter mot et punkt 3 kilometer før rullebanen starter. I tillegg faller den mot bakken 20 ganger raskere enn et passasjerfly. Det er ikke uten grunn at romfergen populært blir kalt en murstein med vinger!
I en høyde av 2000 fot over bakken begynte Ferguson å ta Atlantis ut av stupdykket. Han rettet opp nesen, og i en høyde av 300 fot felte Doug Hurley ut landingshjulene. Ferguson fortsatte å styre Atlantis mot en myk og så godt som perfekt landing, i en hastighet rundt 200 knop. Hurley sendte så ut bremseskjermen bak Atlantis, før Ferguson styrte nesehjulet i bakken.
Noen sekunder senere kunne vi se Atlantis suse nedover rullebanen, og om man er av den sentimentale typen kunne det nesten virke som hun var godt fornøyd med seg selv etter en perfekt siste ferd. Med dette var altså romfergeprogrammet over. Dette var Atlantis´ 33. ferd, og dette var den 37. gangen en romfergeferd gikk til ISS. Totalt har det altså vært 135 ferder med romfergen, siden STS-1 i 1981.
Omtrent før Atlantis hadde fått stoppet helt opp, var vi allerede på vei tilbake til bussen. Showet var over for denne gang, og det var på tide å begynne å gjøre litt pressearbeid igjen. Bussen tok oss tilbake til Boeing-bygningen, hvor vi sa hadet til Liz, som skulle tilbake til Houston senere på dagen. Uten henne hadde det neppe blitt noe tur i det hele tatt! Hun stilte gladelig opp for oss og ordnet hotell og alt i forkant, og det til en veldig fordelaktig pris! Ikke stort annet å si enn tusen takk!

<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<section xmlns="http://docbook.org/ns/docbook" xmlns:xlink="http://www.w3.org/1999/xlink" xmlns:ezxhtml="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/xhtml" xmlns:ezcustom="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/custom" version="5.0-variant ezpublish-1.0"/>

Etter en natt uten søvn, mye stress og mange inntrykk begynte trøttheten å melde seg. Vi kjørte en liten tur til Cocoa Beach for å spise før pressekonferansene, og på vei dit sovnet undertegnede ganske momentant. Jeg prøvde å kjøre et stykke på vei opp igjen til KSC, men fant fort ut at dette var bare å gi opp. Vi svingte inn på parkeringen til et NASA-kontor utenfor KSC, låste dørene og dyttet setet godt tilbake. En time senere våknet jeg av at varmen i bilen begynte å bli ganske uholdbar. Jeg kunne ikke si at jeg var så mye mindre trøtt, men med sola på vei opp, og et bar Red Bull innabords, så begynte etterhvert ting å bedre seg.

Vel tilbake på Kennedy Space Center var det duket for pressekonferanse med oppskytingssjef Mike Leinbach, ferdleder Mike Moses, KSC-direktør Bob Cabana, og sjef for romoperasjoner i NASA, Bill Gerstenmaier. Etter pressekonferansen snakket jeg en stund med Mike og gratulerte med en flott avslutning på programmet. Mike og hans pressetalsmann Candrea Thomas har også mye av æren for at denne turen gikk i orden. Det skar seg nemlig litt med journalistvisumet mitt, på grunn av et bilde som forsvant. Resultatet ble at visumet ble forsinket, og NASAs akkrediteringsfrist gikk ut.
Heldigvis ordnet Mike og Candrea så jeg fikk lagt inn akkrediteringssøknaden min på tross av at visumet ikke hadde kommet enda. Både på grunn av dette og mye annen hjelp gjennom flere år nå, hadde jeg tatt med en bok til ham, skrevet på engelsk, som tok for seg de ulike delene av Norge, med masser av flotte bilder. Mike ble kjempeglad for gaven, og krevde til slutt at jeg signerte boken for ham.
Etterpå bar det tilbake til CBS hvor jeg gjorde første forsøk på å skrive dette innlegget. Men selvfølgelig i samme øyeblikk jeg skulle til å sende det, drev CBS og pakket ned masse utstyr, deriblant wifi-tilgangen...
Da tok jeg heller med meg diktafonen og stilte Bill Harwood i CBS noen spørsmål til senere bruk i artikler i ROMFART. Bill har vært en veldig god kontakt å ha i USA, og han har vist oss utrolig gjestfrihet ved hvert besøk, ved å gi oss et lite kontor i bygningen deres på KSC.
Seks timer etter landing var det duket for siste pressekonferanse relatert til STS-135. For min del var det den jeg så mest fram til også. Nemlig astronautenes pressekonferanse. Chris Ferguson, Sandra Magnus, Rex Walheim og Doug Hurley stilte alle opp, og så ut som de var i god form etter to uker i vektløshet. Jeg fikk nå endelig stilt Rex det spørsmålet jeg ikke fikk stilt under pressekonferansen de holdt på romstasjonen, mens jeg var i Houston.
Dette var et rent oppfølgingsspørsmål til et spørsmål i et intervju før ferden om hvordan han tenkte rundt det at dette var romfergens siste ferd. I forkant sa han at han ikke regnet med å tenke så mye på det før etter landingen, når han hadde fått gått noen runder rundt Atlantis og egentlig begynt å la inntrykkene synke inn. Men det viste seg at dette også var noe han tenkte på flere ganger under ferden, spesielt ved ulike milepæler som for eksempel frakoblingen fra romstasjonen. Jeg hadde ikke sagt noe om at jeg kom til å være der på forhånd og det var litt gøy å se at han ble litt overrasket over hvem som satt der, når jeg presenterte meg.

<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<section xmlns="http://docbook.org/ns/docbook" xmlns:xlink="http://www.w3.org/1999/xlink" xmlns:ezxhtml="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/xhtml" xmlns:ezcustom="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/custom" version="5.0-variant ezpublish-1.0"/>

Astronautene tok seg god tid til hvert spørsmål, men etter 20 minutter måtte de videre til et arrangement utenfor hangaren til Atlantis, hvor tusenvis av arbeidere på KSC var samlet for å feire romfergens 30 år som USAs arbeidshest.
Vi måtte derimot tenke på å komme oss inn igjen til Orlando og til flyplassen. Etter to fantastiske uker var det på tide å sette kursen hjemover. Mustangen ble (motvillig) levert, bagasjen sjekket inn, og etter den etterhvert så velkjente sikkerhetssjekken satt vi til slutt ved gaten for første etappe, Orlando-Memphis, Tennessee. Da gjorde vi andre forsøk på å sende dette innlegget. Igjen måtte jeg melde nederlag, Ikke mulighet for å sende, kun motta mail. Fantastisk!
Etter en kort landing i Memphis var det bare å hoppe inn på neste fly til Amsterdam som startet boardingen kort tid etter vi landet. Egentlig ganske kjekt. Vi slapp i det minste å sitte i timevis å vente...
Flyet som skulle ta oss over til Europa var av typen Boeing 767, og vi konstaterte fort at dette kunne bli en langtekkelig flytur, da vi ikke hadde noen egen skjerm til å se filmer og tv-serier på. Istedet var det noen få felles skjermer, og jeg skjønner virkelig ikke hvem som synes det var en god ide med tretimers dramafilmer på en nattflyvning. Kanskje formålet var å få folk til å sovne? I så fall fungerte det utmerket, for etter middagen ble servert (visstnok kylling), sloknet både jeg og Aslak ganske fort, og innen jeg våknet igjen var vi omtrent på bakken i Amsterdam.
Her hadde vi en god pust i bakken før siste etappe til Oslo gikk. Mac´en hadde tatt kvelden, og i påvente av neste avgang gikk vi for å få tak i en kald øl. Det smakte fantastisk godt etter ni timer i lufta og lite mat og drikke.
Det er alltid noe eget ved å komme til gaten før siste fly på en slik reiserute. Plutselig snakker flesteparten av dem rundt oss samme språk som vi gjør. Nesten så man er hjemme allerede!
Vi landet på Gardermoen omtrent presis klokken 16.00 fredag 22. juli. Det tok ikke mange sekundene etter jeg skrudde på mobilen før første melding tikket inn fra en venn hjemme. "Bombeangrep ved Regjeringskvartalet i Oslo". Rundt meg så jeg flere som hektiskt trykket på smart-telefonene sine for å få siste oppdatering.
Vi hadde akkurat reist fra Gardermoen idet politiet innførte kontroll av all innkommende biltrafikk. Radioen stod på hele veien hjem til Hallingdal, og omtrent da vi passerte Hønefoss hørte vi de første meldingene om skyting ved Utøya. Kunne dette stå i sammenheng med det som skjedde i Oslo? Det ble en tidlig kveld etter mye reising, og morgenen etter var jo grufullheten i det som hadde skjedd klar. Forferdelig. Umenneskelig. Uvirkelig.
Samtidig startet de første støtte - og kondolansemeldingene å tikke inn på mail. Fra oppskytingssjef Mike Leinbach, Joan og Jim Broadfoot til astronautlegende Story Musgrave og mange andre. De fulgte med på nyheter på nett og tv og ville meddele sin medfølelse og omtanke for Norge og de som var rammet av disse hendelsene. Veldig fint gjort av alle og noe jeg satte stor pris på.
Årets norske delegasjon på International Space Camp i Huntsville, Alabama i USA holdt en liten markering under åpningsseremonien av årets leir. Dette ble filmet av en bekjent av meg som jobber litt ved leiren og hvert år filmer åpningsseremonien. Klippet med den norske delegasjonen kan sees her.
Helt til slutt vil jeg få si takk for følge. Jeg håper dette har vært av interesse for folk. Jeg sitter igjen med mange inntrykk og mange opplevelser etter denne turen, og jeg har prøvd å formidle noe av det på best mulig måte. Romfergeprogrammet er over, men det skjer mye spennende i romfarten, så det er bare å følge med på det som skjer videre.

<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<section xmlns="http://docbook.org/ns/docbook" xmlns:xlink="http://www.w3.org/1999/xlink" xmlns:ezxhtml="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/xhtml" xmlns:ezcustom="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/custom" version="5.0-variant ezpublish-1.0"/>

Private selskaper skal etterhvert begynne å sende astronauter opp i lav jordbane. Faktisk skal SpaceX sende sitt første forsyningsfartøy til ISS på slutten av året! NASA jobber med sitt SLS, Space Launch System, bæreraketten som skal ta USA dypere ut i verdensrommet. Hvordan raketten blir seende ut og hvem som skal bygge den er ikke klart enda, men dette vil bli annonsert i løpet av høsten.
Jeg kunne gjerne tenke meg å være med på noe av&nbsp; dette i en eller annen rolle i fremtiden. I august starter jeg på Universitetet i Oslo hvor jeg skal ta en bachelor i Elektronikk og Datateknologi. Så får vi se om dette en dag kan benyttes i en karriere innen romfart.
Takk for meg!

(Bloggen fortsetter nedenfor.)

Onsdag 20. juli: Romfergens siste dager i rommet

Mandag koblet Atlantis seg fra romstasjonen. Dette markerte siste gang en romferge besøkte den internasjonale romstasjonen. I fremtiden vil alle forsyninger bli fraktet opp med russiske, europeiske eller japanske forsyningsfartøyer. Ihvertfall frem til noen av de amerikanske kommersielle aktørene kommer på banen med sine fartøyer. SpaceX har allerede planer om å skyte opp en Dragon-kapsel, fylt med forsyninger, i desember.
Etter frakoblingen foretok mannskapet ombord en siste sjekk av varmeskjoldet med sensorbommen festet til romfergens robotarm. Bakkemannskaper finkjemmet bildene som ble sendt ned, før de ga klarsignal til landing. Dagen i dag har dermed gått med på å sette opp romfergen så den er klar for landing. Det innebærer å ?pakke vekk? robotarmen, skru av antennen som sender videobilder til bakken, montering av seter osv.
Været ser meget lovende foran landingen i morgen tidlig lokal tid. Værmeldingen melder ikke om noen momenter som kan ødelegge for landing, og man har heller ikke bedt Edwards Air Force Base i California stå parat til å ta imot romfergen. Dersom alt går etter planen vil Atlantis sette hjulene i asfalten på Shuttle Landing Facility´s rullebane 15, klokken 05.56 lokal tid, eller 11.56 norsk tid. Landingen kan sees på NASA´s hjemmesider og SpaceflightNow.com.
Jeg reiser selv ut til KSC for å få med meg landingen. Vi må møte tidlig og jeg regner med å være på plass allerede klokken 1 i natt, lokal tid, eller klokken 7 norsk tid.

Lørdag 16. juli: Oppdatering

Lørdag var for oss her på bakken omtrent kun flyturer og flyplasser, da vi nå skulle tilbake til Florida etter et flott opphold i Houston. Så da passer det kanskje bra med en oppdatering på hva som skjer med Atlantis i bane rundt jorden?
Kort og greit har mesteparten av tiden gått med til å flytte forsyninger fra lastemodulen Rafaello og inn i romstasjonen. Etter modulen ble tømt, lastet astronautene den opp igjen med avfall og ulike gjenstander som skal returneres til jorden. STS-135 har kanskje ikke det mest glamorøse innholdet, ingen dristige reparasjoner av romteleskoper eller utbygging av romstasjonen, men jobben de gjør er allikevel uhyre viktig for romstasjonen sin del.

<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<section xmlns="http://docbook.org/ns/docbook" xmlns:xlink="http://www.w3.org/1999/xlink" xmlns:ezxhtml="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/xhtml" xmlns:ezcustom="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/custom" version="5.0-variant ezpublish-1.0"/>

Dette er siste gang på en stund at man har mulighet til å hente ned større gjenstander, samtidig som Atlantis har sørget for at romstasjonen har reservedeler og utstyr nok til ca et helt år. Dette letter byrden forsyningsfartøyene Progress, ATV og HTV må "slite med" i tiden fremover.
Under en av mannskapets "netter" eller søvnperioder som NASA kaller det, våknet astronautene ombord på Atlantis til en alarm. Det viste seg at en av de fem General Purpose Computer-enhetene, på mange måter hjernen i romfergen, hadde sviktet.
Heldigvis brukes kun to stykker til enhver tid, så det var en smal sak for mannskapet og skru av enheten som hadde problemer og gå over til en annen enhet. Dagen etter fikk Chris Ferguson og Doug Hurley fikset enheten igjen. En hypotese er at maskinen ble slått ut av stråling fra solen.

Fredag 15. juli: Besøk på Johnson Space Center

En ny dag i steikvarme Houston. Texas går for tiden gjennom en tørke som er uten sidestykke, og Houston ligger midt i den verste sonen. Her i nabolaget der vi bor er det blant annet innført restriksjoner for vanning av plener osv. For oss fra det kalde nord er denne varmen fortsatt noe som ikke blir helt komfortabelt, men meldinger om regn og dårlig vær hjemme får oss til å sette desto større pris på ekstremvarmen her nede.
Dagen startet ganske tidlig, da det var duket for pressekonferanse med mannskapet på Atlantis og ISS, der journalister kunne stille spørsmål fra ulike NASA-sentre. Jeg kastet meg i bilen og var fremme på Johnson Space Center like før klokken 8 om morgenen.

<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<section xmlns="http://docbook.org/ns/docbook" xmlns:xlink="http://www.w3.org/1999/xlink" xmlns:ezxhtml="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/xhtml" xmlns:ezcustom="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/custom" version="5.0-variant ezpublish-1.0"/>

Å kjøre inn porten, vise adgangskortet til sikkerhetsvakten og kjøre videre inn på NASA-området blir aldri mindre gjevt. For en romfartsentusiast er det like gøy hver gang! Heldigvis var det lett å finne parkering, noe vi slet litt med dagen før, og jeg bega meg inn på pressekontoret på JSC. I rommet hvor pressekonferansen skulle holdes var allerede en håndfull journalister fremme. Kylie Clem fra Public Affairs huket av på en liste med påmeldte etterhvert som vi ankom. Rekkefølgen vi ankom avgjorde også rekkefølgen som vi fikk stille spørsmål.

Klokken 8.24 presis startet pressekonferansen. Astronautene ute i rommet hadde samlet seg i den japanske Kibo-modulen. Spørsmål og svar gikk i tur og orden, og det nærmet seg min tur. Mens de før meg stilte spørsmål satt jeg og febrilsk jobbet meg fram til et noenlunde fornuftig og gjennomtenkt spørsmål. Sistemann før meg stilte seg opp for å stille sitt spørsmål da Kylie ga tegn til at tiden var ute for JSC! Jeg må si lufta gikk litt ut av ballongen der. Pulsen steg i takt med at vi stadig nærmet oss linjen på arket hvor det stod "ROMFART", men så kommer altså beskjeden: Tiden er ute!

Neste senter ut ble Kennedy Space Center, og på tross av den lille skuffelsen over å ikke få stille noe spørsmål så var det fortsatt gøy å høre kjente fra Florida, spesielt Bill Harwood i CBS og David Waters i Spaceflight Now stille sine spørsmål. David ble faktisk den siste journalisten fra KSC noensinne som stilte et spørsmål til et romfergemannskap i bane rundt jorden. Etter pressekonferansen kom Kylie bort og introduserte seg (har kun hatt kontakt på mail og telefon før) hvor hun også beklaget at det ikke ble tid nok til at jeg fikk stilt mitt spørsmål. Jeg var allikevel godt fornøyd med starten på dagen. Det er tross alt ikke hver dag man besøker Johnson Space Center.

<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<section xmlns="http://docbook.org/ns/docbook" xmlns:xlink="http://www.w3.org/1999/xlink" xmlns:ezxhtml="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/xhtml" xmlns:ezcustom="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/custom" version="5.0-variant ezpublish-1.0"/>

Før jeg gikk fikk jeg også hilst på Gayle Frere fra frokosten med NASA-ansatte første morgenen vi var i Florida. Hun har ansvaret for koordinering av alle intervjuer av astronauter og andre ved JSC, så det er absolutt en kontakt det blir greit å ha med seg i fremtiden. Hun sa også at jeg måtte si ifra om jeg skulle på noen ny tur til USA, da Public Affairs på JSC gjerne ville ordne en større omvisning av senteret for meg ved en senere anledning. Flott!

Senere på dagen gikk turen til United Space Alliance i Houston. USA, som de kalles, er den største kontraktøren i romfergeprogrammet. Firmaet er eid av Boeing og Lockheed Martin, og er involvert i alle ledd av romfergeprogrammet, fra trening av astronauter, klargjøring av romdraktene deres, vedlikehold av romfergene og mye annet. Her i Houston er hovedfokuset rundt astronautene, i alt fra pakking av mat og klær, verktøy, kameraer og romdraktene.
Sist gang jeg var i Houston intervjuet jeg Sharon McDougle, som er sjef for teamet som har med romdraktene astronautene har på seg ved oppskyting og landing. Da hun fikk vite at jeg skulle tilbake til Houston fikk vi tilbudet om å få en omvisning av senteret hvor dette arbeidet ble gjort. På grunn av sikkerhetsforskrifter fikk vi ikke lov til å ta bilder eller lydopptak av omvisningen, men vi fikk blant annet se hvordan klær og mat pakkes til astronautene, verktøyene de har med seg (vi så blant annet en drill som var med på forrige romfergeferd. Denne kalles en PGT, eller Pistol Grip Tool, og har en pris på om lag en million dollar) og romdraktene. Vi så også hvordan romdraktene er satt sammen og hvilke tester som blir gjort før de blir sendt av gårde ut i rommet.
Etter omvisningen intervjuet vi Sharon på kontoret hennes. Om noen ser for seg en korrekt, formell og tørr person så tar de feil. Sharon har bakgrunn fra luftforsvaret, har jobbet med romfergeprogrammet siden 1990 og er utrolig livlig. Hun fikk se bildene vi tok fra oppskytingen og walkouten til astronautene, og på sistnevnte bråsnudde hun seg over til pc´en og fisket fram et bilde av astronautene og Sharon før de gikk ned for å gå ombord på Astrovanen.

<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<section xmlns="http://docbook.org/ns/docbook" xmlns:xlink="http://www.w3.org/1999/xlink" xmlns:ezxhtml="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/xhtml" xmlns:ezcustom="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/custom" version="5.0-variant ezpublish-1.0"/>

Som sjef for suit up-teamet var hun selvsagt tilstede denne dagen. På tross av det sprudlende humøret la hun ikke skjul på at det var tunge tider for alle i United Space Alliance. For hennes del betød denne oppskytingen at hun snart mister jobben. Når romfergeprogrammet avsluttes er også kontrakten USA har med NASA om romfergeprogrammet over, noe som betyr at de involverte stort sett mister jobben. Hun var ikke redd for å ikke finne jobb, for CV´en så bra ut. Men hun regnet ikke med å noen gang jobbe med noe som toppet romfergeprogrammet.

Denne begivenhetsrike dagen fortsatt utover kvelden da Joan og Jim hadde invitert noen kjente over til middag. En av gjestene var John Charles som er Chief Scientist i Space and Life Sciences Directorate ved JSC. Han jobber i dag med forberedende arbeid av en fremtidig Mars-ferd. Hovedsaklig i å kartlegge utfordringer som vi vil møte ved en slik ferd. For 8 år siden opplevde han, og resten av NASA, en forferdelig opplevelse da romfergen Columbia gikk i oppløsning høyt over Texas 16 minutter før landing etter STS-107 ferden, 1. februar 2003. John var Mission Scientist (må ikke forveksles med Mission Specialist, altså astronaut ombord).
Det vil si at han var den på bakken som koordinerte alle eksperimentene som astronautene gjorde ombord, og han jobbet tett med dem i de to årene de hadde trent på ferden. I ukene som fulgte insisterte John på å reise til alle de fire store sonene hvor det ble jobbet med å finne deler av den ødelagte romfergen. For min del var det også litt spesielt å sitte og spise middag med han, da Columbia-ulykken på mange måter er den hendelsen som påvirket meg mest til å bli så interessert i romfart som jeg er i dag. Joans utmerkede kokkekunster, kombinert med mange hyggelige middagsgjester, gjorde det vil en veldig bra kveld og en fin avslutning på Houston-oppholdet vårt. Neste dag var det duket for retur til Florida.

<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<section xmlns="http://docbook.org/ns/docbook" xmlns:xlink="http://www.w3.org/1999/xlink" xmlns:ezxhtml="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/xhtml" xmlns:ezcustom="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/custom" version="5.0-variant ezpublish-1.0"/>

Torsdag 14. juli: This is Mission Control Houston!

Vår første hele dag i Houston hadde et spesielt høydepunkt, og det var besøket i Mission Control på Johson Space Center i Houston. Adgangskortene våre fra Kennedy Space Center er også gyldig her på JSC, så vi slapp dermed en lang prosess med egen sikkerhetsklarering for å kunne komme inn på området.
Klokken halv fire hadde vi avtalt intervju med Richard Jones. Han er såkalt Flight Director i Mission Control. Under oppskytingen forrige fredag, var det Richard som måtte ta avgjørelsen på om været var godt nok til å fortsett nedtellingen. Været for selve oppskytingen, som Kennedy står for, var bra nok, men været for en såkalt Return To Launch Site-abort, eller RTLS, var ikke helt i boks. En RTLS er en risikabel manøver som er en av mange muligheter romfergen har til å avbryte oppskytingen på vei opp.

<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<section xmlns="http://docbook.org/ns/docbook" xmlns:xlink="http://www.w3.org/1999/xlink" xmlns:ezxhtml="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/xhtml" xmlns:ezcustom="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/custom" version="5.0-variant ezpublish-1.0"/>

Den innebærer at romfergen, etter faststoffrakettene har falt av, må snu og sette nesen mot Kennedy igjen. Med andre ord vil romfergen en periode fly baklengs, i en hastighet på et par tusen kilometer i timen. Etter hvert vil derimot farten bremses før romfergen setter kursen mot Kennedy Space Center igjen. Til slutt må drivstofftanken kobles fra, og romfergen foretar en landing på vanlig måte. Dette har aldri blitt prøvd i praksis, og det er mange som mener denne manøvren krever mer flaks enn ferdighet for å overleve.&nbsp; Med en gang Atlantis tok av går ansvaret for ferden over til Mission Control i Houston, og dermed er det de som har ansvaret for å overvåke RTLS-været.
Reglene for RTLS sa egentlig at været ikke var bra nok. Allikevel er det nok slingringsmonn i disse til at Flight Director kan overstyre, dersom astronauten som flyr værrekognosering over KSC mener været ser bra nok ut. Denne gangen var det Rick Sturckow som hadde denne jobben, og han mente at utsiktene var bra nok. Jones valgte derfor å overstyre værreglementet og gå videre med oppskytingen.
Å møte ham var veldig gøy. Det er alltid et lite spenningsmoment når man skal intervjue noen om hvor utadvendte og lette å snakke med de er. Richard var veldig hyggelig og uhyre entusiastisk i måten han snakket om romfart og det å jobbe i Mission Control.

Onsdag 13. juli:

Da var første etappe av turen tilbakelagt. Vi forlater Orlando og Florida for noen dager og sier hallo til Houston, Texas!
Her skal vi besøke Joan Broadfoot, en pensjonert NASA-ansatt. Da hun fortsatt jobbet ved Johnson Space Center i 2009, ordnet hun mye av opplegget vi hadde på Johnson Space Center under besøket. Da hun hørte vi skulle ut på ny tur, inviterte hun oss like greit til å komme på besøk. Og det takket vi selvfølgelig ikke nei til!
Ellers så har jeg også fått meldt meg på en pressekonferanse fredag morgen, med mannskapene på romstasjonen og Atlantis. Vi får da mulighet til å stille astronautene spørsmål direkte. Jeg gleder meg allerede!!

Tirsdag 12. juli:

Klokken 9.22 lokal tid, 15.22 norsk tid, startet det som blir den siste romvandringen under en romfergeferd. To astronauter fra mannskapet på romstasjonen, Mike Fossum og Ron Garan, skal utføre romvandringen. For Fossum blir dette hans 7. romvandring, mens det blir Garans 4.

Rex Walheim oppholder seg på øvre kabindekk på Atlantis og fungerer som Intra Vehicular Officer. Det vil si at han guider romvandrerne gjennom romvandringen og passer på at alle oppgaver blir utført.

<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<section xmlns="http://docbook.org/ns/docbook" xmlns:xlink="http://www.w3.org/1999/xlink" xmlns:ezxhtml="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/xhtml" xmlns:ezcustom="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/custom" version="5.0-variant ezpublish-1.0"/>

Hovedoppgaven på denne romvandringen er å flytte en ødelagt pumpemodul fra en plattform på ISS og over i Atlantis' lasterom. Dette så romfergen kan ta med seg pumpen hjem, og ingeniører på bakken kan studere den og se hvorfor den ble ødelagt.

Garan vil feste beina sine på romstasjonens robotarm, mens Fossum løsner boltene som fester pumpen. Deretter vil Garan ta tak i modulen, og holde fast i den mens armen styres over til romfergens lasterom.

I neste oppgave vil Fossum og Garan bytte plass. Fossum vil holde tak i et eksperiment som kalles Robot Refueling Mission, en plattform med verktøy og utstyr som robothånden Dextre på utsiden av romstasjonen skal teste ut, for å prøve teknikker for reparasjon og drivstoffylling av satelitter ved hjelp av roboter.

Til slutt skal astronautene feste en wire som stikker ut i skjøten mellom to moduler på den russiske delen av romstasjonen.

Dette blir den 160. romvandringen som omfatter bygging og vedlikehold av romstasjonen, og den 249. romvandringen av amerikanske astronauter.

<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<section xmlns="http://docbook.org/ns/docbook" xmlns:xlink="http://www.w3.org/1999/xlink" xmlns:ezxhtml="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/xhtml" xmlns:ezcustom="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/custom" version="5.0-variant ezpublish-1.0"/>

For min egen del har dagen omtrent akkurat begynt. I skrivende stund er klokken 10.15 på formiddagen. Hva vi skal benytte dagen til vet vi ikke helt enda, men det er mulig det blir en tur på besøkssenteret på Kennedy Space Center.

I morgen tidlig (nærmere bestemt klokken 5.20) setter vi kursen for Houston, Texas. Der skal vi besøke Joan Broadfoot, som ordnet veldig mye for meg på Johnson Space Center under mitt første besøk der i 2009. Hun er nå pensjonert, men inviterte oss til å besøke henne mens vi er her. Som tidligere nevnt jobber jeg også med å ordne noen intervjuer på JSC. Adgangskortene våre fra Kennedy er også gyldige på Johnson. Genialt!

Vel, da var det tilbake til varmen i Orlando, hvor temperaturen har rundet 30 grader, med stort sett blå himmel. Strålende!

Mandag 11. juli:

Da var lastemodulen Rafaello koblet til romstasjonen! Sandy Magnus og Doug Hurley tok klokken 11.16 norsk tid tak i Rafaello i Atlantis´lasterom, ved hjelp av romstasjonens robotarm. Klokken kvart på tolv koblet modulen seg til Harmony-noden på Den internasjonale romstasjonen.
Ombord er tonnevis med forsyninger og reservedeler som man regner med skal holde i et års tid. Over de neste dagene vil store deler av astronautenes tid gå med til å laste ut forsyninger av Rafaello, og laste den opp igjen med avfall og andre ting som skal være med hjem til Jorden.

<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<section xmlns="http://docbook.org/ns/docbook" xmlns:xlink="http://www.w3.org/1999/xlink" xmlns:ezxhtml="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/xhtml" xmlns:ezcustom="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/custom" version="5.0-variant ezpublish-1.0"/>

Her på Jorden har det vært "turist-tid". Vi skal til Houston på onsdag, hvor jeg håper å få til noen intervjuer osv, og jeg jobber også med å få til noe på Kennedy Space Center i neste uke. Men i mellomtiden er det nok av annet å finne på i "the sunshine state".
Turen begikk nå til Universal Studios! Sist jeg var her var i november, hvor køene var ganske overkommelige. Tydeligvis er det flere som har ferie nå, gitt! Var ganske annerledes nå med køer på opp imot 90 minutter mange steder. Allikevel var det nok å finne på og det ble en bra dag med innslag av både Harry Potter, Jurassic Park, m.m. Dagen avsluttet vi med et velfortjent måltid på Fridays.

Lørdag 9. juli: Helsesjekk etter oppskyting

Etter en forrykende oppskyting i går gikk astronautene på Atlantis til sengs rundt seks timer etter oppskytingen. Dag 2 av STS-135 startet klokken 03.59 lokal tid her i Florida, 09.59 norsk tid, med Viva la Vida av Coldplay, etterfulgt av en innspilt hilsen fra arbeiderne på Marshall Space Flight Center i Huntsville, Alabama.
Hovedoppgaven i dag var å undersøke romfergens varmeskjold for skader etter gårsdagens oppskyting. Dette gjøres ved hjelp av romfergens robotarm, og en 15 meter lang forlengerarm til denne.

Ytterst på denne forlengeren, kalt OBSS, eller Orbiter Boom Sensor System, sitter det som navnet tilsier en rekke sensorer og kameraer. Bildene fra kameraene blir sendt direkte ned til Mission Control i Houston, Texas. Manøvreringen av robotarmen ble gjort av Sandra Magnus, Doug Hurley og Chris Ferguson.

<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<section xmlns="http://docbook.org/ns/docbook" xmlns:xlink="http://www.w3.org/1999/xlink" xmlns:ezxhtml="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/xhtml" xmlns:ezcustom="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/custom" version="5.0-variant ezpublish-1.0"/>

Rex Walheim var derimot opptatt med å klargjøre alle instrumenter som astronautene trenger for morgendagens sammenkobling med Den internasjonale romstasjonen. Den flys hovedsaklig manuelt av kommandøren, mens de andre astronautene hjelper til med avstandsmåling og fartsmålinger underveis.

Det ble også montert et kamera i sammenkoblingsenheten på romfergen, som viser kommandøren når han har siktet Atlantis inn riktig i forhold til stasjonen.
Her på bakken i Florida har derimot ikke dagen vært like travel. Oppskytingsdagen endte med å være våken i 24 timer, da vi etter oppskytingen feiret bursdagen til Liz, vår gode kontakt i NASA som blant annet har ordnet hotell for oss.
Så i dag har det blitt en ganske avslappende dag så langt. Må nesten ha lov til å være litt trøtt etter å ha sovet totalt rundt 7 timer siden vi ankom ;-).

Lørdag 9. juli: Atlantis arriving!

Klokken 11.07 lokal tid her i Florida ble Atlantis og den internasjonale romstasjonen koblet sammen for aller siste gang. Kommandør Chris Ferguson fløy Atlantis inn til en perfekt sammenkobling, og en drøy time senere kunne lukene mellom de to fartøyene åpnes.
Før sammenkoblingen foretok også Atlantis en back-flip så mannskapet på romstasjonen skulle kunne ta bilder av romfergens varmeskjold. Dette er en av mange prosedyrer for å dokumentere at varmeskjoldet er i orden.

<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<section xmlns="http://docbook.org/ns/docbook" xmlns:xlink="http://www.w3.org/1999/xlink" xmlns:ezxhtml="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/xhtml" xmlns:ezcustom="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/custom" version="5.0-variant ezpublish-1.0"/>

Nå venter en drøy uke med travle dager på stasjonen, med sammenkobling av lastemodulen Rafaello med ISS i morgen, en romvandring av mannskapet på ISS og mye arbeid med først å tømme Rafaello for forsyninger, for så å laste den opp igjen med avfall og andre ting som skal være med Atlantis ned igjen til Jorden.

Fredag 8. juli: Lift off for Space Shuttle Atlantis!

JADA! Etter timevis med skiftende værforhold var det til slutt akkurat en luke stor nok til at NASA ga ?GO for Launch? for Atlantis. Rett før klokken halv tolv på formiddagen lokal tid braket det løs da hovedmotorene til Atlantis våknet til liv, etterfulgt av de to faststoffrakettene seks sekunder senere.
Og for et syn! Romfergen løftet seg grasiøst og majestetisk opp over Florida-kysten, med flammer under som blendet nesten like mye som å se direkte på solen. Noen sekunder senere nådde lyden presseområdet. Bakken ristet under tordenskrallene fra faststoffrakettene.

<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<section xmlns="http://docbook.org/ns/docbook" xmlns:xlink="http://www.w3.org/1999/xlink" xmlns:ezxhtml="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/xhtml" xmlns:ezcustom="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/custom" version="5.0-variant ezpublish-1.0"/>

Etter ca 45 sekunder forsvant Atlantis inn i et tynt skydekke, hvorpå man kunne høre et lite ekstra drønn som et ?takk for følget?

Førsteinntrykket etter å ha sett dette var selvfølgelig følelsen av et realt adrenalinrush. Men det tok ikke lang tid før inntrykkene begynte å senke seg og tankene rundt hva dette betyr for arbeiderne på Kennedy Space Center.

Mange vil nå miste jobbene sine og for mange har romfergeprogrammet ikke bare vært en jobb, men en livsstil. Man skal lete lenge etter en mer dedikert gjeng med folk! Tårene trillet for mange på vei opp til pressesenteret etter oppskytingen.

<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<section xmlns="http://docbook.org/ns/docbook" xmlns:xlink="http://www.w3.org/1999/xlink" xmlns:ezxhtml="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/xhtml" xmlns:ezcustom="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/custom" version="5.0-variant ezpublish-1.0"/>

En drøy time etter oppskyting var det duket for pressekonferanse, med blant andre oppskytingssjef Mike Leinbach, sjef for Mission Management Team, Mike Moses, direktør på Kennedy Space Center Robert Cabana, og administrator for bemannet romfart i NASA, Bill Gerstenmaier. Auditoriet var fullstappet med presse, og mange fikk ikke plass. Spørsmålene gikk mye på hvordan stemningen var blant oppskytingsteamet etter oppskyting.
Presseoppbudet her har vært helt enormt! Totalt 1535 journalister og mediefolk var samlet på presseområdet. Det er antatt at rundt 750 000 hadde tatt turen for å se denne aller siste oppskytingen av romfergen.
Etter oppskyting var mannskapet på Atlantis oppe i rundt 6 timer for å konfigurere om Atlantis for arbeidet som ligger foran dem.

Fredag 8. juli: Here we go!

Første oppskytingsforsøk er underveis, og Atlantis får for øyeblikket slukket tørsten med noen millioner liter med flytende hydrogen og oksygen. Atlantis som før har hatt et rykte på seg for å være romfergeprogrammets primadonna har til nå oppført seg eksemplarisk!
Været er derimot ikke like på topp. U.S. Air Force har kalkulert sjansen for bra nok vær for oppskyting til å være 30 prosent. Ikke de beste utsiktene, med andre ord. Men ifølge Candrea Thomas på Public Affairs har de skutt opp med verre værutsikter. Flip of a coin, er et begrep mange bruker rundt her.

<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<section xmlns="http://docbook.org/ns/docbook" xmlns:xlink="http://www.w3.org/1999/xlink" xmlns:ezxhtml="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/xhtml" xmlns:ezcustom="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/custom" version="5.0-variant ezpublish-1.0"/>

I går fikk vi hentet adgangskort til Kennedy Space Center og var en kort tur innom. Vi skulle som tidligere nevnt egentlig tatt del i det som kalles RSS-rollback, altså Rotating Service Structure rollback. RSS er en del av oppskytingstårnet som i forkant av oppskytingen har vært lukket rundt romfergen som et slags skall. RSS er til for å beskytte romfergen mot hardt vær, samt å gi teknikere og ingeniører tilgang til de ulike seksjonene av romfergen i ukene før oppskyting.

Dette har jeg vært med på en gang tidligere, men da med et helt annet antall journalister på stedet! Vi ankom to timer før bussen skulle gå ut til oppskytingsrampen, men alle fem bussene var allerede fullbooket! Jaja, man kan ikke få i både pose og sekk...
Været tilbake var helt forferdelig, med regnskurer verre enn den verste regndagen hjemme i Norge og torden og lyn i alle retninger. Kvelden ble istedet brukt til å slappe av og lade batteriene før dagen i dag. Jet-lag´en sitter fortsatt litt i, noe som på en måte er noe herk, men på en annen side gjorde det drastisk mye lettere å komme seg opp klokken 2 i natt, enn det vanligvis er å stå opp så tidlig.

<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<section xmlns="http://docbook.org/ns/docbook" xmlns:xlink="http://www.w3.org/1999/xlink" xmlns:ezxhtml="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/xhtml" xmlns:ezcustom="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/custom" version="5.0-variant ezpublish-1.0"/>

Legger ved noen bilder av Kennedy Space Center fra i går. Mengden presse er altså helt hinsides! Hver kvadratcentimeter rundt presseområdet er gjort om til provisorisk parkering. Med alt regnet som plasket ned i går ble spesielt gressplenene forferdelig gjørmete.

Da var det snart klart for å dra ut til Operations & Checkout Building hvor astronautene vil gå ombord på bussen ut til oppskytingsrampen. Her får pressen mulighet til å ta noen siste bilder og ønske astronautene god tur (fra 10 meters avstand, vel og merke).

Torsdag 7. Juli: På plass

Etter diverse mellomlandinger, en mengde sikkerhetskontroller osv. er vi endelig på plass i Florida igjen, for å være med å se romfergen skytes opp for en siste gang. STS-135 heter ferden, og det er romfergen Atlantis som skal få æren av å runde av det 30 år lange romfergeprogrammet.

Mannskapet på STS-135 består av kommandør Chris Ferguson, pilot Doug Hurley og ferdsspesialister Rex Walheim og Sandra Magnus. Rex er faktisk kvart norsk og har blant annet besøkt Luftfartsmuseet i Bodø ved to anledninger de siste årene. Dette er hans tredje ferd, og også den tredje ombord på Atlantis.

<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<section xmlns="http://docbook.org/ns/docbook" xmlns:xlink="http://www.w3.org/1999/xlink" xmlns:ezxhtml="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/xhtml" xmlns:ezcustom="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/custom" version="5.0-variant ezpublish-1.0"/>

Målet med ferden er å sørge for at Den internasjonale romstasjonen har det best mulige utgangspunktet med tanke på reservedeler og forsyninger etter at romfergen er pensjonert. I lasterommet har Atlantis en lastemodul, en såkalt MultiPurpose Logistics Module (MPLM) som er fullastet med forsyninger til stasjonen. Det er nemlig en del ting som er for store til å frakte opp med andre fartøyer, og man vil nå prøve å frakte opp mest mulig av dette.

Atlantis oppfører seg for øyeblikket veldig bra, uten noen tekniske problemer. Bekymringen her bort er heller været. Florida på sommeren har et ganske lunefullt værmønster og ved oppskytingstidspunktet på fredag (11.26 lokal tid, 17.26 norsk tid) er det fare for regn og tordenstormer. NASA har anslått sjansen for dårlig vær til å være rundt 75%. Vi krysser fingrene!

Da var det straks klart for frokost med folk fra Spaceflight Awareness-kontoret i NASA! Senere i dag skal vi på det som kalles RSS-rollback (Rotating Service Structure), altså skal en del av oppskytingstårnet, som til nå har fungert som et slags skall rundt romfergen, roteres tilbake så Atlantis står i fri luft, klar til å fly. Håper å få tatt en del gode bilder her!