Hopp ned til navigasjon Hopp ned til innhold

Mari på Space Camp i Alabama

Mari Martinussen (18) fra Blystadlia i Akershus var en av to ungdommer som Norsk Romsenter sendte på årets International Space Camp i Huntsville, Alabama. Her er et utdrag fra hennes rapport om uka i USA:

<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<section xmlns="http://docbook.org/ns/docbook" xmlns:xlink="http://www.w3.org/1999/xlink" xmlns:ezxhtml="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/xhtml" xmlns:ezcustom="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/custom" version="5.0-variant ezpublish-1.0"><para>Gruppebilde med de internasjonale deltakerne på International Space Camp 2013. Foto: Mari Martinussen.</para></section>

Gruppebilde med de internasjonale deltakerne på International Space Camp 2013. Foto: Mari Martinussen.

Leiroppholdet

Space Camp er en uke hvor man får lære om romfart og prøve hvordan det er å være astronaut, på romsenteret i Huntsville. I år var jeg en av de to heldige ungdommene som fikk en plass på leir og fikk dekket leiroppholdet av Norsk Romsenter.

Før jeg kom dit trodde jeg at jeg hadde kjempehøye forventninger til leiren. Jeg håpet for eksempel å lære litt om rakett-forskning og få prøve en romfergesimulator. Men jeg kunne satt forventningene enda høyere, for vi fikk lære masse om romfartens ingeniørkunst, jeg var på en gruppe med kjempehyggelige folk, og oppdragene vi var på foregikk ikke i en enkel romfergecockpit, men i en av romsenterets mange moduler!

Det var både realistiske simulatorer av romfergen, av romstasjonen og av romfartskontrollsenteret i Houston! Det eneste som manglet på Space Camp var null-gravitasjon, men scuba diving var jo nesten som å sveve, så da fikk vi jo prøve det også!

Campen pågikk på innsiden av romsenteret i Huntsville. Det er genialt, fordi når vi hadde pauser mellom punktene på dagsprogrammet så kunne lederne ta oss med til attraksjonene, som rakett-museet, space shot, og kinoene. Ute- og inneområdene på romsenteret var faktisk såpass store at man ikke følte seg innestengt, selv om vi sjelden reiste utenfor.

Soverommene lå i en egen bygning. Det var omtrent sju personer på hvert rom. Dermed var det litt trangt, men det gjorde ikke noe siden vi vanligvis ikke tilbriakte mer enn en halv time på rommene i våken tilstand hver dag.

Shopping

Siden romsenteret også er et museum så var det også mange suvenirbutikker der! Jeg angrer litt på at jeg var så sparsommelig, for det var mange kule ting der! Du kan blant annet få kjøpt frysetørket-iskrem, shot glass med planeter på, og mange, mange T-skjorter. Jeg fikk i hvert fall kjøpt meg en liten ryggsekk, som ble veldig praktisk for alle småtingene jeg bar på hver dag.

I løpet av campen fikk man også få kjøpt et merke med navnene til alle folka man var på gruppe med, og man kunne få kjøpt en «flight suit» som man måtte bruke på hver «mission». Jeg kjøpte meg en «flight suit», for da slapp jeg å låne en, og så kunne jeg ta den med hjem. Kanskje jeg kan bruke den på karneval? Det var en del saker som vi fikk utdelt også, som for eksempel tre forskjellige t-skjorter, en penn og et arbeidshefte med noen sider som fungerte som vennebok. Venneboksidene var veldig nyttige!

<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<section xmlns="http://docbook.org/ns/docbook" xmlns:xlink="http://www.w3.org/1999/xlink" xmlns:ezxhtml="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/xhtml" xmlns:ezcustom="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/custom" version="5.0-variant ezpublish-1.0"><para>En liten bit av øvingsområdet på International Space Camp i Alabama. Foto: Mari Martinussen. </para></section>

En liten bit av øvingsområdet på International Space Camp i Alabama. Foto: Mari Martinussen. 

 

På romsenteret pågår det forskjellige typer camper året rundt. Det er både camper for små barn (space camp), for større barn (space academy), og for de eldste (advanced space academy). Vi så også at det var en annen type camp som foregikk parallelt med vår camp, Aviation Challenge, som minnet mye om en militærsommerleir.

De som var på Aviation Challenge leiren var mye mer disiplinerte enn oss «vimsete forskere», og de fortalte oss hele tiden om hvor mye kulere deres uke var. Men jeg antar at smaken er som baken.

Den internasjonale campen er forsåvidt slått sammen med en advanced space academy gruppe, hvilket førte til at vi hadde mange amerikanske ungdommer på alle teamene.

Jeg var en av de to eneste på mitt team som ikke hadde engelsk som morsmål, fordi vi i tillegg til amerikanerne hadde to australiere og en newzealander. Heldigvis var det lett å få seg venner blant de awesome menneskene i gruppa, så språket var ikke altfor sjenerende.

Det er forresten forskjellig fra land til land hvordan ungdommene har fått muligheten til å komme på Space Camp. Mens vi i Norge bare sendte inn søknad med anbefaling og håpet på det beste, så hadde for eksempel de greske vunnet en nasjonal fysikk-konkurranse, og latvierne hadde vunnet en romfartsfilm-konkurranse. Imidlertid var det ikke noen opptakskrav for amerikanerne, som bare bestilte plass, som i en vanlig sommerleir, og betalte for oppholdet. Det var antakelig derfor jeg hørte en amerikansk jente fortelle at hun hadde vært redd for at alle skulle være nerder på leiren, mens for de internasjonale ungdommene var det kanskje nerder de ville møte.

"Vimsete forskere" 

De som var på Aviation Challenge leiren var mye mer disiplinerte enn oss «vimsete forskere», og de fortalte oss hele tiden om hvor mye kulere deres uke var. Men jeg antar at smaken er som baken.

Den internasjonale campen er forsåvidt slått sammen med en advanced space academy gruppe, hvilket førte til at vi hadde mange amerikanske ungdommer på alle teamene.

Jeg var en av de to eneste på mitt team som ikke hadde engelsk som morsmål, fordi vi i tillegg til amerikanerne hadde to australiere og en newzealander. Heldigvis var det lett å få seg venner blant de awesome menneskene i gruppa, så språket var ikke altfor sjenerende.

Det er forresten forskjellig fra land til land hvordan ungdommene har fått muligheten til å komme på Space Camp. Mens vi i Norge bare sendte inn søknad med anbefaling og håpet på det beste, så hadde for eksempel de greske vunnet en nasjonal fysikk-konkurranse, og latvierne hadde vunnet en romfartsfilm-konkurranse. Imidlertid var det ikke noen opptakskrav for amerikanerne, som bare bestilte plass, som i en vanlig sommerleir, og betalte for oppholdet. Det var antakelig derfor jeg hørte en amerikansk jente fortelle at hun hadde vært redd for at alle skulle være nerder på leiren, mens for de internasjonale ungdommene var det kanskje nerder de ville møte.

Den siste dagen på leiren hadde vi en «graduation» seremoni hvor vi fikk utdelt diplom, og hvor prisene for forskjellige prestasjoner ble utdelt. Gruppa mi fikk dessverre ingen priser. Jeg ble utrolig glad i alle sammen, og vi var et skikkelig sammensveiset lag på slutten uanstett! Noe av det kuleste i løpet av denne seremonien var at i fikk tatt en ekte astronaut i hånden! Etter seremonien begynte gruppa å løse seg opp da de første folka begynte å dra. Alle hadde skrevet i vennebok-sidene i heftene til hverandre, så vi visste at vi kunne holde kontakten, men det var jo veldig trist at hele teamet aldri kom til å samles igjen.

<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<section xmlns="http://docbook.org/ns/docbook" xmlns:xlink="http://www.w3.org/1999/xlink" xmlns:ezxhtml="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/xhtml" xmlns:ezcustom="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/custom" version="5.0-variant ezpublish-1.0"><para>Team Goddard under diplomutdelingen på International Space Camp 2013. Foto: Mari Martinussen.</para></section>

Team Goddard under diplomutdelingen på International Space Camp 2013. Foto: Mari Martinussen.

 

Tretimers mission

På tretimersoppdraget var jeg veldig heldig å få samarbeide med australieren som jeg hadde blitt godt kjent med i løpet av leiren. Han var MS1 (Mission Specialist 1), mens jeg var MS2. Det første vi måtte gjøre på oppdraget var den medisinske sjekken, som astronauter gjør for å være sikre på at kroppen fungerer som den skal før de skal gjøre en EVA (extravehicular activity).

Etter helsesjekken ventet vi på oppskytningen, men så fikk vi problemer med et «shuttle ghost». Disse «spøkelsene» var crew trainers som skulle simulere null-gravitasjon og andre hindringer under oppdraget. Problemet vi fikk under oppskytningen var at et spøkelse prøvde å lure oss til å tro at luftslusene ikke var som de skulle. Dessverre var vi midt under oppskytningen, men jeg trodde selvfølgelig at vi hadde et livstruende problem med luftslusene, så jeg reiste meg for å gå ned. Da fikk jeg med én gang høre av «spøkelset» at jeg hadde brukket beinet. Forskrekket som jeg var spente jeg meg fast igjen, og vi skjønte at vi hadde blitt rundlurt.

Australieren tok heldigvis rask aksjon og kontaktet kontrollsenteret for å spørre EECOM (ansvarlig for miljø og helse) om hvordan vi skulle behandle bruddet. EECOM spurte oss om bruddet var åpent eller ikke, så da bekreftet spøkelset at bruddet var åpent, at beinet stakk ut gjennom skinnet og at det var blod over alt. Dette var selvfølgelig ikke på alvor, men jeg måtte spille med og late som det var uutholdelig smertefullt. Jeg fikk ofte høre at jeg ikke skreik høyt nok. Spøkelset kom etter en liten stund med noen røde, laminerte papirbiter hvor det stod «blood», og kastet det på «såret» mitt, og rundt omkring i den nå «vektløse» cockpiten. Men ikke nok med at det var blod over det hele, for snart fikk vi beskjed eller ordre fra spøkelset om at Mission Specialist 1 (australieren) på liksom ikke tålte synet av blod. Straks fikk vi se grønne, laminerte papirbiter, som skulle representere oppkast. Spøkelset kastet det selvfølgelig i såret mitt, så jeg senere fikk en «alvorlig infeksjon».

Skalk lukene 

Da vi skulle åpne luftslusene for å gå utenfor romfartøyet fikk vi dessverre et større problem enn beinbrudd, blod og oppkast. Australieren åpnet nemlig luken uten å ta hensyn til luftslusene, og drepte hele mannskapet momentant. Heldigvis var spøkelsene så nådige at vi fikk lov til å komme tilbake til live, på én betingelse. Vi var nødt til å dumme oss ut foran tilfeldige og intetanende besøkende ved romsenteret. Dermed fikk Kommandøren, Piloten, MS1 og jeg beskjed om at vi måtte lure noen tilfeldige folk til å tro at vi var kommende astronauter under trening. Det verste var at familien vi fant faktisk trodde på oss, og faren i familien startet en rørende tale om fremtiden, om modige astronauter, og om vanlige folk som står trygt nede på jorda.

Etter gjenoppstandelse fra de døde, og etter bandasjering og medisinering fikk vi gjort oss klare for EVA. Dette var ekstremt spennende fordi modulen vi skulle bruke var helt forskjellig fra den modulen vi hadde brukt under trening.

<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<section xmlns="http://docbook.org/ns/docbook" xmlns:xlink="http://www.w3.org/1999/xlink" xmlns:ezxhtml="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/xhtml" xmlns:ezcustom="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/custom" version="5.0-variant ezpublish-1.0"><para>Mari Martinussen på EVA-trening i romdrakt. Foto: Mari Martinussen.</para></section>

Mari Martinussen på EVA-trening i romdrakt. Foto: Mari Martinussen.

Da vi kom ut på pay-load området så vi en «Canadarm» som vi hadde lært litt om, og over armen hang en stor satellitt. Mens australieren installerte seg i Canadarmen hjalp spøkelset meg inn i noe som liknet på klatre-utstyr. For å simulere vektløs tilstand fikk jeg nemlig henge i et tau koblet til et system av stålstenger, eller spor i taket, som fulgte meg etter som jeg bevegde meg.

 Da jeg «svevde» fra den ene siden av pay load-området til den andre, måtte jeg sikre meg med klatrekroker for ikke å «forsvinne ut i verdensrommet». Det var fantastisk gøy! Da jeg var fremme på riktig plass fikk jeg hjelpe australieren med arbeidet på satellitten, som han var godt i gang med. Vi hadde kontakt med en «EVA officer» i kontrollsenteret, som fortalte oss om hvilke knapper vi skulle trykke på. Etterpå var det bare å «fly» tilbake til den andre siden, og vente på at MS1 skulle gjøre ferdig programmeringen av sattelitten. Alt dette var ekstremt morsomt, så hvis du noen gang får muligheten til å være MS1 eller MS2 (Mission Specialist) så grip sjansen!

Mari Martinussen