Satellittene og snøen

Nordmenn flest er godt oppdatert på skiføret i sitt lokalområde, og for resten av landet vårt har etater som NVE og Meteorologisk institutt god oversikt. Men for kloden som helhet, så er det satellittene som har jobben med å måle snøen. Hvor stort areal som er dekket av snø, kan observeres enten med optiske instrumenter (i klarvær), ved å se på radarrefleksjonen fra overflaten, eller ved måling av jordoverflatens egen utstråling av mikrobølger. De satellittbaserte måleseriene av snødekt areal på kloden vår, går ca. femti år tilbake i tid, med litt varierende datakvalitet. 

Mens havnivået stiger og sjøisen krymper i en varmere verden, så er bildet litt mer komplekst for snøen. Den globale oppvarmingen har gjort at våren kommer tidligere på den nordlige halvkule, og dette ser man ganske tydelig ved en reduksjon av snødekt areal i måneder som april, mai og juni.

Satellittene viser en synkende trend for snøen i mai. Bilde: Rutgers University.

Men en varmere atmosfære vil også inneholde mer vanndamp, og dermed potensielt mer snø. Dette vil kunne medføre større snøfall når det først snør, og det vil kunne medføre mer snø tidlig på høsten i kalde strøk. Satellittmålingene viser så langt en positiv trend for snødekt areal i november på den nordlige halvkule:

Alle de ti siste årene har hatt mer snø på bakken enn normalt i november. Bilde: Rutgers University.

For vintermånedene er det foreløpig ikke noen klar trend i satellittdataene, og i desember 2020 lå målingen for snødekt areal svært nær middelverdien for desember. 

Når det gjelder snødybde og snøens vanninnhold, så er dette parametre som er vanskeligere å måle direkte fra satellitt. Riktignok gjøres det allerede estimater basert på data fra eksisterende satellitter, men det pågår aktiv forskning på enda mer nøyaktige instrumenter og metoder for å måle snøens vanninnhold. Dette kan ha praktiske anvendelser både når det gjelder vurdering av flomfare og vannkraftproduksjon.