Jorda

Jorda bruker 365,3 dager på å gå rundt sola og befinner seg cirka 150 millioner kilometer fra sola.

Siden planeten heller 23,4 grader i forhold til orbitalplanet, varierer innstrålingen av lys og varme fra sola gjennom året. Det er derfor vi har årstider.

I likhet med de andre planetene i solsystemet ble jorda formet fra skiven med materie som sola og de andre planetene oppstod fra. Det skjedde for rundt 4,5 milliarder år siden.

Fast ytre og beskyttende atmosfære

Kulen av materiale som jorda ble dannet av var først flytende. Overflaten størknet, men flyter fortsatt på et tykt lag av smeltet stein og metall. Helt innerst i jordas indre finnes det en hard kjerne av glohet metall.

Satellittbilde av jorda tatt av Meteosat. Foto: EUMETSAT/DLR

Jordas ytre er delt opp i flere tektoniske plater. De følger strømmene i jordas indre og beveger seg sakte rundt på overflaten. Over millioner av år støter de sammen og bryter opp som isflak på vann. Det gir jordskjelv, vulkaner og annen geologisk aktivitet.

Da jordas ytre størknet samlet gasser fra jordas indre seg på overflaten. Slik ble atmosfæren til. Den varmer opp planeten og bidrar til jevnere temperatur mellom dag og natt.

I tillegg beskytter atmosfæren mot mindre objekter fra rommet og solas ultrafiolette stråling. Jordas overflate og miljø er i konstant samspill med atmosfæren.

Flytende vann

Kulen av flytende materiale som ble til jorda inneholdt også vann. Da jorda begynte å størkne, fordampet vannet ut i atmosfæren. Dette vannet kondenserte til regn og dannet havet.

Senere nedslag av kometer og asteroider som inneholdt is bidro til rundt halvparten av vannet på jorda.

Derfor er rundt 71 prosent av planeten vår dekket av vann. Rundt 97,5 prosent av alt vannet er saltvann. Bare 2,5 prosent er ferskvann. Mesteparten av dette, rundt 68,7 prosent finnes i form av is.

Så langt er jorda den eneste planeten hvor vi vet at det finnes flytende vann på overflaten. Det er blant annet på grunn av vannet at planeten vår er hjem for millioner av arter. Jorda er det eneste stedet i universet hvor vi vet at det finnes liv.

Det første livet

Forskerne regner med at de første organismene dukket opp etter cirka 1 milliard år. Da begynte kompliserte molekyler som inneholdt mye energi å danne kopier av seg selv.

Disse molekylene gikk sammen i større systemer for å kunne lage flere kopier av seg selv og opprettholde det høye energinivået.

De nye systemene dannet områder med ulike arbeidsoppgaver og en beskyttende hinne rundt seg som gjorde at de var mer stabile og varte lenger. Slik utviklet de første encellete organismene seg.

Etter hvert begynte organismene å bruke solas energi til å produsere kjemisk energi i fotosyntese. Avfallsproduktet fra denne prosessen var oksygen.

Over millioner av år lekket oksygenet ut i atmosfæren og endret atmosfæren til slik den er i dag. Den oksygenrike atmosfæren gjorde det mulig for enda mer energikrevende og komplekse organismer å utvikle seg.

Ekstrem variasjon

Opp gjennom jordas historie har mengden arter variert mye. Livet på jorda har gjennomgått flere katastrofer hvor mange arter har blitt utryddet. Da forholdene igjen ble stabile, utviklet nye arter seg.

Slike katastrofer er forbundet med nedslag av asteroider eller andre astronomiske hendelser, som da dinosaurene døde ut, mest sannsynlig etter et asteroidenedslag i Mexico-gulfen for rundt 65 millioner år siden.

I dag er livet på jorda ekstremt variert, med millioner av arter, fra mikroskopiske organismer til enorme pattedyr og nettverk av sopp. De fleste av artene er ennå ukjente for oss.

Til nå er mennesket den dyrearten som har påvirket jorda mest. Vi forbruker ressurser fra jordas indre, endrer og påvirker forholdene i havet, atmosfæren og alle økosystemene.

Hvordan dette vil påvirke livet på jorda i det lange løp er ennå uvisst.

Månen

Jorda har én naturlig satellitt, månen. Månen har en diameter på 3474 kilometer, cirka en fjerdedel av jordas diameter. Overflatearealet er en tidel av jordas.

Månens sentrum befinner seg rundt 384 403 kilometer borte fra jordas sentrum. Det tilsvarer en avstand på ti ganger jordas diameter.

Vår naturlige satellitt bruker 27,3 dager på å gå rundt jorda.

Månen sett av romsonden Galileo i 1992. Foto: NASA

Det finnes mange teorier om hvordan månen ble til, men de fleste forskere tror at månen ble dannet av en bit av jorda tidlig i solsystemets historie.

Den gang var jorda ennå flytende og ble truffet av et stort himmellegeme. Kollisjonen var så kraftig at den rev store biter av jorda med seg ut i rommet. Disse bitene samlet seg så til månen.

Månens faser

På samme måte som jorda roterer månen rundt sin egen akse. Den roterer i omtrent samme hastighet som den går rundt jorda. Derfor har månen den samme siden vendt mot jorda hele tiden.

Månen, jorda og solas bevegelser gjør at månen har ulike faser. Den ene halvdelen av månen er alltid belyst av sola, men fra jorda ser det ut som om at månen vokser og forsvinner på en fast måte hver måned.

Når sola og månen befinner seg på motsatt side av jorda, ser det ut som at sola belyser månen fullstendig. Da er det fullmåne. Når månen og sola er på den samme siden av jorda, virker det som om hele månen er helt i skygge. Det kalles for nymåne.

Hva skyldes tidevannet?

Månens tyngdekraft har en tydelig effekt på havet på jorda. På den siden som er nærmest månen og den siden som er lengst borte, skaper månens tyngdekraft en bule på havet.

Denne forhøyningen beveger seg med jordas omdreining. Hele tiden strømmer vann mot bulen. Sammen med andre faktorer i havet gjør den at vi får stigende og synkende tidevann.

Både tidevannet og månens gravitasjon har hatt stor betydning for livet på jorda ved at den dannet kystsoner som ble regelmessig oversvømt med vann.

Månens geografi

Månen har en fast overflate. Den er dekket av kratere etter utallige nedslag av himmellegemer.

Månen har både gamle høyland som er arret etter nedslag av utallige himmellegemer og relativt jevne og unge sletter.

Slettene dekker omtrent 16 prosent av månens overflate og er enorme nedslagskratere som senere er blitt dekket av lava. De kalles for månens hav fordi vi tidligere trodde at det fantes hav på månen.

Ytterst på overflaten er månen dekket av et lag med fint støv og grus som kalles for regolitt. Det er rester etter alle nedslagene som har skjedd på vår naturlige satellitt.

Kanskje finnes det vann på månen i form av is. Denne isen vil mest sannsynlig ligge i skyggefulle kratere i polområdene.

Utforskingen av månen

Månen er det eneste himmelobjektet som vi har landet mennesker på. Det skjedde for første gang 20. juli 1969 med de amerikanske astronautene Neil Armstrong og Buzz Aldrin.

Etter dem har rundt et tyvetalls mennesker besøkt månen i totalt seks landinger i NASAs Apollo-program.

Det har ikke vært mennesker på månen siden 1972. Men flere land og romorganisasjoner har sagt at de ønsker å dra tilbake til månen og opprette base for videre utforsking av månen og videre utforsking av solsystemet.

Kilde: De 8 Planetene, Wikipedia