Ulykker i rommet

Sovjetunionen - Sojuz-uykkene

Den første store ulykken som gjorde at menneskeliv gikk tapt hendte en vårdag i 1967. To fartøy skulle skytes opp etter hverandre og kobles sammen. Vladimir M. Komarov skulle fly det første fartøyet, Sojuz 1, alene. Senere skulle Sojuz 2 med to astronauter til, sendes opp for å så kobles til Sojuz 1. Det var flere som var bekymret for oppskytningen, fordi de ubemannede testoppskytningene hadde gått riktig galt. Dessuten hadde de tidligere funnet 203 feil på et av fartøyene (Sojuz 1).

Vladimir M. Komarov døde i Sojuz 1. Foto: Wikimedia.

Det virker jo helt vanvittig å sende opp et romfartøy som tidligere hadde hatt så mange feil, uten å teste om feilene hadde blitt riktig rettet opp. Det var mange mektige menn som bestemte, og de tok sjansen på at det skulle gå fint. Men det gjorde det altså ikke.

Det første som gikk galt var at et solcellepanel ikke foldet seg ut, og det gjorde at en reserveantenne ikke kom på plass. Det betydde at det ble umulig å bruke automatisk styring og orienteringssystemet.

Likevel klarte kosmonauten Komarov å styre romfartøyet i riktig retning. Men uhellene endte ikke her. Grunnen til den neste feilen som gjorde at Komarov døde i Sojuz 1, var at skjermen som skulle bremse fallet slik at kapselen skulle lande trygt ikke åpnet seg. Dermed krasjlandet kapselen med Komarov inni. Da redningsmannskapet ankom var kapselen dekket av svart røyk og Komarov var brent opp. Alt som var igjen av han var kun noen forkullede rester. Noen mennesker som hadde sett landingen forsøkte å slukke kapselen med jord, men de klarte ikke å redde Komarov.

Selv om det hadde gått galt med Sojuz 1, trodde russerne at det skulle gå bedre med det neste Sojuz-fartøyet. Sommeren 1971 skulle tre kosmonauter sendes opp i Sojuz 2, mot romstasjonen. De skulle altså koble seg på romstasjonen og oppholde seg der en stund. Det gikk bra og de opplevde mye spennende, men da de skulle tilbake til jorden startet problemene. Vi vet ikke nøyaktig hva som foregikk under ulykken fordi det ikke var kontakt med fartøyet og bakken. Kosmonautene ble funnet livløse på landingsstedet.

Kosmonautene som tragisk forulykket i Sojuz 2. Foto: Wikimedia.

Undersøkelser viste at alle tre hadde blod i lungene, hjerneblødninger og mye nitrogen i blodet. Nitrogen er et stoff som også ble kalt kvelstoff. Faren ved nitrogengass er at man blir kvelt av å puste det inn i lungene. Det er fordi nitrogenet sperrer for oksygenet som blodet i kroppen er avhengig av.

Man kunne se at kosmonautene har løsnet skulderstroppene og det var et tegn på at de hadde forgjeves forsøkt å stoppe en lekkasje. I senere tid er man sikre på at kosmonautene døde av et voldsomt trykk inne i kabinen. Iført trykkdrakter så ville de ha overlevd. Problemet var at de ikke var plass til tre kosmonauter med trykkdrakt i Sojuz 2.

USA

Det er bare ikke Sovjetunionen som har opplevd tragedier i romfarten. Noen av USAs romferder har gått riktig ille.

I 1967 gjorde NASA en øvelse på en romferd der romfartøyet Apollo 1 skulle gå i bane rundt månen. I et fartøy som stod på bakken, øvde de på forberedelsene til månelandingen. Astronautene var inne i kapselen da det begynte plutselig å brenne. Selv om kapselen de øvde i stod godt plantet på landjorda, gikk det galt så fort at det ikke var mulig å redde dem ut.

Slik så kapselen til Apollo 1 ut etter den eksplosjonsaktige brannen. Foto: NASA.

Før kommunikasjonen ble brutt rakk de tre astronautene så vidt å si: ”Brann i cockpiten, vi brenner – få oss ut”. Det var grusomt for de andre som var vitne til dette og det var ingenting de kunne gjøre. Alle tre astronautene døde. Eksperter tror det var en strømledning som var slitt i stykker og startet brannen. På grunn av veldig mye brennstoff i fartøyet eksploderte brannen.

Romfergene som sviktet

På 1980-tallet oppfant USA noe nytt. De laget et romskip som ikke bare kunne bli skutt opp som en rakett, men også reise tilbake og lande på jorden igjen. Dette ble kalt romfergen.

Fordi romfergene kunne lande som et fly, kunne de også brukes på nytt flere ganger. For to av disse romskipene og deres mannskap gikk det derimot veldig galt.

I 1986 skulle romfergen Challenger skytes opp mot den internasjonale romstasjonen. Det som var spesielt med denne turen var at en lærer skulle få være med ut i verdensrommet for første gang. Det var derfor mange skolebarn som fulgte nøye med på lærerinnen Christa McAuliffes eventyr som endte i tragedie.

Etter bare litt over ett minutt under oppskytningen eksploderer hele romfergen, og alle astronautene om bord i Challenger dør. Årsaken var to ødelagte, små gummiringer. De  tålte ikke kulden som hadde vært disse januar-nettene før oppskytningen. Dette viser hvor mye små detaljer betyr i romfart.

Omtrent 20 år senere skulle enda en romfergetur ende i tragedie. I 2003 styrtet romfergen Columbia rett før landing på Kennedy-senteret i Florida.

Ulykken skjedde altså på tilbakeveien fra romstasjonen hvor de syv astronautene hadde oppholdt seg en stund. Skaden på romfergen, som var grunnen til ulykken, skjedde faktisk allerede under oppskytningen fra jorden. Det var en skumplastbit som hadde falt av fartøyet og laget et hull i den ene vingen.

Astronautene og NASA nede på jorda ante fred og ingen fare under hele oppholdet på romstasjonen. Under tilbakevendingen til jorda førte hullet til at det kom masse varm luft inn i den ene vingen, og romskipet mistet styringen. På grunn av denne vinglingen og de voldsomme kreftene ble romskipet revet fra hverandre og bitene begynte å brenne. Det høres rart ut at en enkel skumplastbit kunne være årsaken til en så stor ulykke, men dette viser igjen at små detaljer som for oss kan virke ubetydelige, betyr mye når det dreier seg om så store krefter og så stor fart.