Hopp ned til navigasjon Hopp ned til innhold
KSAT

Norge som romnasjon

<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<section xmlns="http://docbook.org/ns/docbook" xmlns:xlink="http://www.w3.org/1999/xlink" xmlns:ezxhtml="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/xhtml" xmlns:ezcustom="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/custom" version="5.0-variant ezpublish-1.0"><para>Den norske satellitten NorSat-1 ble skutt opp 14. juli 2017. Illustrasjon: T. Abrahamsen</para></section>

Den norske satellitten NorSat-1 ble skutt opp 14. juli 2017. Illustrasjon: T. Abrahamsen

Av Pål Brekke

Romvirksomhet er ikke bare et spørsmål om tapre astronauter og spennende astronomi. Det er også et spørsmål om å bruke rommet til å løse utfordringer. Og om verdiskaping i en høyteknologisk industri.

Norge er et lite, men viktig romland på toppen av verden. Vår visjon er å utnytte rommet bedre enn de fleste andre land.

Flere av ESAs forskningssatellitter har komponenter fra norsk industri, og norske mekanismer til styring av solcellepaneler eller antenner er nå i bane rundt både Venus og Mars. Og over 200 satellitter har elektronikk fra et firma i Horten.

Nytteaspektet ved utnyttelsen av rommet blir stadig mer fremtredende. Og Norge er stor forbruker av satellittobservasjoner.

Historisk sett har Norge en lang tradisjon som romnasjon - mye grunnet vår nordlige beliggenhet. Kristian Birkelands berømte Terrella-eksperiment, der han i 1896 laget kunstig nordlys, var starten på moderne romvirksomhet. Han forsto at det var sola som er årsaken til nordlyset og at den vekselvirker med jordas magnetfelt og atmosfære.

Nordlys og jordens atmosfære.

Nordlysforskning ga startskuddet for byggingen av et rakettskytefelt på Andøya, der den første forskningsraketten ble skutt opp i 1962. Mer enn tusen raketter er skutt opp fra Andøya siden dengang, og forskere fra en rekke land bruker Andøya Space Center til å utforske nordlyset og til studier av atmosfæren.

Andøya er NASAs viktigste oppskytingsfelt for sonderaketter utenfor USA. Den største raketten som foreløpig har gått til værs, er NASAs 15 meter lange Black Brant XII. Høyderekorden for raketter fra Andøya er 1600 km. Raketter skytes også fra en rampe i Ny-Ålesund på Svalbard. I 2018 starter det store samarbeidsprosjektet Grand Challenge – som består av 11 raketter fra Norge, NASA og Japan/Jaxa.

På Andøya ligger også ALOMAR-observatoriet der forskere studerer jordens atmosfære ved hjelp av kraftige laserstråler.

Forskere ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) deltok på romlaboratoriet Spacelab 1 som fløy på romfergen Challenger i 1983. De bygget elektronakseleratoren som var konstruert for å generere kunstig nordlysplasma.

Senere deltok norske institutter på ESAs Cluster-ferd. Det var første gang man skjøt opp en flåte av satellitter som skulle fly i formasjon. De fire Cluster-satellittene flyr fremdeles i bane i jordens magnetosfære og leverer data til universitetsmiljøer både i Norge og utenfor. Universitetet i Oslo (UiO), Universitet i Bergen (UiB) og FFI leverte elektronikk og deler til tre av instrumentene på Cluster.

Den amerikanske satellitten POLAR studerte nordlys og ble skutt opp 24. februar 1996. UiB leverte viktig elektronikk til PIXIE-instrumentet som var konstruert for å fotografere røntgen-nordlys. Forskerne ved UiB var også involvert i tolkning av data fra POLAR.

Birkelandsenteret for romforskning ved UiB er sentrale partnere i eksperimentet ASIM, som ble skutt opp til romstasjonen i april 2018. ASIM er en instrumentpakke som skal overvåke stråling og lysfenomener i atmosfæren fra utsiden av den europeiske Columbusmodulen på romstasjonen. Det består av optiske instrumenter samt en røntgen- og gammadetektor.

Takket være at Norge ligger langt mot nord, har vi store fortrinn for bruk av bakke- og rakettobservasjoner til å studere fenomener som bare kan observeres på høye breddegrader, som nordlys og nattlysende skyer.

Internasjonal solforskning

Norge har i utviklet en av de sterkeste forskningsgruppene i verden innen solforskning. Fra1980-tallet har aktiviteten beveget seg mot bruk av rombaserte observasjoner. Først fra amerikanske sonderaketter skutt opp fra White Sands i New Mexico. Senere med observasjoner fra romfergen Challenger. I dag utføres alle solobservasjoner fra store internasjonale observatorier og fra rommet.

Norske forskere var sentrale i SOHO-prosjektet, en stor solsatellitt som ble skutt opp i 1995. Dette var et samarbeid mellom ESA og NASA der norsk industri leverte varer og tjenester for 80 millioner kroner. Kongsberg Defence and Aerospace (KDA), Kongsberg Spacetec og Alcatel Space leverte viktige komponenter og Det Norske Veritas stod for kvalitetssikring under hele byggeprosessen.

Norske forskere var også med på tre av de 11 instrumentene på SOHO, og bygget bl.a. sensoren som måler variasjon i solens utstråling. I seks år var både nestlederen for prosjektet og koordinatoren for de vitenskapelige observasjonene fra Norge.

I dag har Norge en sentral rolle for den japanske solsatellitten Hinode som ble skutt opp høsten 2006. Alle vitenskapelige data leses ned på satellittstasjonen på Svalbard, som ligger så langt nord at den ser alle 15 passeringene til Hinode hvert døgn. Dermed får forskerne verden over fire ganger mer data enn om Japan selv skulle lest ned disse. Videre er det europeiske datasenteret for Hinode plassert ved Universitetet i Oslo.

Norge deltar i også i NASAs nye superteleskop Solar Dynamics Observatory (SDO) som ble skutt opp i april 2010. SDO er arvtager til SOHO og tar bilder hvert 10 sekund med fire ganger høyere oppløsning enn HDTV. Satellitten sender ned ufattelige 1500 GB med bilder hver dag.

Det var betydelige norske bidrag til NASAs Interface Region Imaging Spectrograph (IRIS). Også her ble data lest ned på SVALSAT og norske forskere står helt sentralt i analyse og tolkningen va observasjonene.

Norge deltar nå i Solar Orbiter, en europeisk romsonde som skal gå i en elliptisk bane nær solen, delvis innenfor Merkurs bane. Solar Orbiter kommer dermed til å fly nærmere solen enn noe tidligere romfartøy. Den skal også ta nærbilder av solens polarregioner, som er svært vanskelige å se fra Jorden.

Deltar på romstasjonen

Forskning i rommet utnytter blant annet den vektløse tilstanden på Den internasjonale romstasjonen (ISS). Innen materialteknologi har norske miljøer stor kompetanse på både forsknings- og utviklingsprosjekter, da spesielt prosjekter innenfor metallurgi. Satsing på og utvikling av nye metoder for 3D-printing i stort format kan ha stor nytte i romsammenheng. Det samme gjelder framstilling og metoder for testing av nye legeringer knyttet spesielt mot flybransjen og oljebransjen.

En fremtidig bemannet utforskning av rommet vil være avhengig av å være selvhjulpen og uavhengig av ekstern tilførsel. Eksempler på oppgaver som etterhvert må utføres i rommet, er produksjon av mat, rensing av luft og vann, drivstoffbruk og lagring.

CIRiS i Trondheim har lang erfaring fra forskning på plantebiologi. De har ekspertise på utvikling av planteeksperiment- og plantevekstmoduler, samt operasjonell drift av disse. På romstasjonen var det en periode et minidrivhus med en rekke plantekamre som var utviklet av Prototech i Bergen sammen med CIRiS. Her har det spirt norske vårskrinneblom i flere omganger. Vann, næringstilgang, lys og temperatur og selve styringen av eksperimentene i minidrivhusene på romstasjonen styres fremdeles fra ESAs bakkekontrollsenter, som ligger ved CIRiS.

Hvis mennesker skal kunne reise langt ut i rommet, må de kunne produsere maten selv. Derfor er det nødvendig å lære hvordan planter oppfører seg i fravær av tyngdekraft.

På SINTEF i Oslo har de utviklet et instrument (ANITA) som overvåker luftkvalitetene på romstasjonen. Instrumentet ble skutt opp med romfergen sommeren 2007 og kontrollerte at luften ikke inneholdt gasser som er skadelige for astronautene. Nå står ANITA-2 for tur i løpet av de nærmeste årene

Romstasjonen er også en nyttig plattform for atmosfæreforskning. UiO vil plassere Langmuir-prober, måleinstrumenter for plasma, på utsiden av stasjonen. Probene er en aktuell nyttelastkandidat for ESA i nær fremtid.

Utforsking av solsystemet

Svalbard er et av de stedene på jorda der miljøet likner mest på forholdene på Mars. Området rundt Bockfjorden er svært spesielt og består av små vulkaner, varme kilder, is og permafrost. Geologien ligner forholdene slik de kan ha vært på Mars i planetens barndom for fire milliarder år siden. AMASE (Arctic Mars Analog Svalbard Expedition) tilbyr NASA og ESA unike muligheter til å teste fremtidige Mars-rovere og instrumenter før de sendes til Mars. Også romdrakter har blitt testet på Svalbard..

<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<section xmlns="http://docbook.org/ns/docbook" xmlns:xlink="http://www.w3.org/1999/xlink" xmlns:ezxhtml="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/xhtml" xmlns:ezcustom="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/custom" version="5.0-variant ezpublish-1.0"><para>AMASE tester Wisdom, en radar utviklet av FFI og som kan se ned i geologiske lag. Foto: AMASE/Kjell Ove Storvik</para></section>

AMASE tester Wisdom, en radar utviklet av FFI og som kan se ned i geologiske lag. Foto: AMASE/Kjell Ove Storvik

 

 

Forskere ved FFI har utviklet en bakkeradar som kan "se" ned i bakken. Instrumentet kalles WISDOM og er plukket ut som ett av instrumentene som skal bli en del av roveren på ESAs ExoMars.

For norsk planetologiforskning var det et gjennombrudd at den norske bakkeradaren RIMFAX ble valgt av NASA for NASAs Mars2020-rover. RIMFAX (Radar Imager for Mars Subsurface Exploration) er en georadar som kan bidra til å kartlegge geologien langt nedover i bakken mens roveren passerer over. FFI leder både den vitenskapelige prosessen og selve utviklingen, inkludert romversjonen av instrumentet.

Romindustri og omsetning

Den norske romvirksomheten omsatte for om lag 8 milliarder kroner i 2017. Mange forbinder romindustri med det å lage deler til satellitter og raketter, men den største omsetningen her til lands er knyttet til bruk av TV, telefon, bilder og data over satellitt.

Norge var svært tidlige ute med å ta i bruk satellittkommunikasjon. Dette ga god kommunikasjon med handelsflåten, offshore-virksomheten og med Svalbard. En av de første rombaserte tjenestene i Norge var bruk av satellitt for å lokalisere nødpeilesendere ved skipsforlis.

Telenor har vært en av verdens fremste bedrifter innen satellittkommunikasjon, mens de i dag fokuserer mest på satellittbasert TV distribusjon. Norsk industri har også vært ledende innen satellittelefoner og utviklet i 2006 verdens første bredbånds-satellittelefon. Slike telefoner brukes flittig av journalister som rapporterer fra katastrofe- og krigsområder der det ikke er vanlig mobildekning.

Kongsberg Norspace i Horten har funnet en nisje; de bygger filtre som skiller signal fra støy i satellitter. I dag flyr det over 200 satellitter med elektronikk fra Norspace. Selv Kina kjøper avansert elektronikk fra Norge til sine satellitter.

Europeiske raketter

Når ESA skyter opp sine 59 meter høye Ariane-raketter nær ekvator i Fransk Guyana, holdes de to store sidemonterte faststoffrakettene på plass av norskproduserte feste- og separasjonsmekanismer. To minutter etter oppskytingen har faststoffrakettene brukt opp drivstoffet. Små sprengladninger i boltene knekker disse med kirurgisk presisjon i løpet av et femtusendels sekund. Faststoffrakettene skyves deretter vekk fra hovedraketten med små norskproduserte rakettdyser.

<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<section xmlns="http://docbook.org/ns/docbook" xmlns:xlink="http://www.w3.org/1999/xlink" xmlns:ezxhtml="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/xhtml" xmlns:ezcustom="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/custom" version="5.0-variant ezpublish-1.0"><para>Oppskyting av Ariane 5,</para><para>den europeiske bæreraketten for store nyttelaster.</para><para>Foto: ESA</para></section>

Oppskyting av Ariane 5,

den europeiske bæreraketten for store nyttelaster.

Foto: ESA

Råvarer fra Norge

Da amerikanerne startet utviklingen av romfergene på 1970-tallet, var man klar over hvor kritisk det var å beskytte fergen mot den intense varmen som skyldes friksjon mot atmosfæren på vei mot landing. Flisene som dannet varmeskjoldet på den første romfergen, var laget av silisiumkarbid (SiKa) levert av smelteverket på Eydehavn utenfor Arendal.

Tradisjonen med å lage SiKa av ypperste kvalitet er båret videre fra Eydehavn til et nytt firma i Lillesand. SG Ceramic Materials har levert et mellomprodukt av silisiumkarbid til byggingen av speilene på ESAs romprosjekter Herschel og Rosetta. Romteleskopet Herschel, som var i bruk fra 2009 til 2013, studerte infrarød stråling fra de kaldeste og fjerneste objekter i universet. SiKa egner seg spesielt godt til bygging av optiske komponenter i rommet på grunn av stivhet, mekanisk styrke og lav følsomhet for temperaturvariasjoner.

Rosetta

Speilet i romsonden Rosetta var også bygget med råvarer fra Norge. Rosetta ble skutt opp 2. mars 2004 og etter over 10 års reise gikk sonden inn i bane rundt kometen 67/P Churyumov-Gerasimenko. Landingsmodulen Philae utførte den første landingen på en komet. Rosetta selv avsluttet sin reise ved å krasjlande på kometen i 2016.

UiO og FFI var involvert i de kompliserte baneberegningene som måtte til for å navigere Rosetta trygt ut mot kometen. Sondens 14 meter lange solpaneler måtte hele tiden være riktig orientert i forhold til sola, og det var Kongsberg Space som leverte dreiningssystemet for solcellepanelene.

Kongsberg Space leverte tilsvarende dreiningssystemer for ESAs Venus Express og Mars Express. Det Norske Veritas, i dag DNVGL, har hatt en sentral rolle når det gjelder pålitelighet, tilgjengelighet og sikkerhet for datakommunikasjon og banekontroll for sondene. Prototech i Bergen har levert en rekke elektronikkmoduler i testversjonen av Rosetta.

Tidsmaskinen Planck

Kongsberg Space har også bygget substratene til solcellene på ESA satellitten Planck, som har kartlagt den kosmiske mikrobølge-bakgrunnsstrålingen. Plank var en slags "tidsmaskin" som ga svar på en rekke fundamentale kosmologiske spørsmål. ESA-satellitten Integral, som observerer gammastrålekilder, er også utstyrt med elektronikk fra Kongsberg Space. UiB har utviklet og levert moduler til IBIS-instrumentet om bord på Integral..

<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<section xmlns="http://docbook.org/ns/docbook" xmlns:xlink="http://www.w3.org/1999/xlink" xmlns:ezxhtml="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/xhtml" xmlns:ezcustom="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/custom" version="5.0-variant ezpublish-1.0"><para>Romteleskopet Planck har undersøkt den kosmiske bakgrunnen av mikrobølgestråling, restene etter the Big Bang og universets tidligste tider. Illustrasjon: ESA</para></section>

Romteleskopet Planck har undersøkt den kosmiske bakgrunnen av mikrobølgestråling, restene etter the Big Bang og universets tidligste tider. Illustrasjon: ESA

Et av historiens dristigste romprosjekter var romsonden Cassini som hadde med landeren Huygens. Cassini ble skutt opp 15. oktober 1997 og gikk inn i bane rundt Saturn i 2004.

I 2005 utførte Huygens en vellykket landing på Saturns mystiske måne Titan og sendte de første bilder fra overflaten. Kongsberg Space leverte programvare og alt testutstyret som ble brukt under utviklingen av Huygens. En del av CAPS-instrumentet på modersonden Cassini ble laget av Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) med kretskort fra Kongsberg Space.

Cassinis ferd rundt Saturn fortsatte i 13 år og ble avsluttet med at romsonden ble sendt inn i planetens atmosfære der den brant opp i september 2017.

Når sonden BebiColombo skal sendes ut for å utforske planeten Merkur, vil parabolantennesystemet, som skal sende data tilbake til Jorden, være konstruert og levert av Kongsberg Space. Antennesystemet er utviklet spesielt for å tåle de ekstremt høye temperaturene ved Merkur.

Da verdens største og mest følsomme partikkelspektrometer AMS (Alpha Magnetic Spectrometer) fløy på romfergen Discovery i 1998, var en av detektorene bygget av IDEAS i Norge. En ny versjon av AMS ble plassert på romstasjonen i 2011 og skal finne svar på noen av de mest sentrale gåtene om universet, hvordan det ble til og har utviklet seg. Også her har IDEAS levert elektronikk.

Teknologioverføring

NASAs satellitt SWIFT studerer gammaglimt, universets mest voldsomme eksplosjoner. Røntgenkameraet på SWIFT er bygget i samarbeid med IDEAS i Oslo. Teknologi fra dette kameraet benyttes nå også til medisinske formål som brystkreftscanning. Det kan oppdage mindre svulster enn ved vanlig mammografi. Prinsippet er også brukt i sikkerhetskontroller på flyplasser.

Røntgenkameraet som er en del av ASIM-prosjektet på romstasjonen, ble levert av IDEAS og Birkelandsenteret i Bergen. Det skal studere lysfenomener i atmosfæren og bidra til økt kunnskap om forskjellige typer stråling. Kameraet vil kunne brukes av leger for å gi enda bedre mammografibilder og dermed øke muligheten for å finne kreftsvulster på et tidligere stadium. Et godt eksempel på hvordan utvikling av følsom rom-elektronikk gir nytteverdier for samfunnet nede på jorden.

Tidlig i 2011 gjorde Oslo-bedriften Presens en avtale med det store europeiske konglomeratet EADS Astrium om en leveranse av trykksensorer til ESAs nye værsatellitt ADM-Aeolus.

I dag er olje- og gassindustrien hovedmarkedet for Presens. Det er i dette markedet selskapet har perfeksjonert teknologien som skal sendes ut i rommet, men likhetstrekkene og synergieffekten mellom de to industriene er store.

De siste årene har Presens deltatt i flere forsknings- og utviklingsprosjekter innen romvirksomhet. Et tidligere samarbeid med ESA resulterte i godkjenningen av en høytrykkssensor som nå er installert i den svenske satellitten PRISMA.

Er romvirksomhet nyttig for oss?

Bruken av rommet er innvevd til det nesten usynlige i dagens samfunn. Satellittjenester brukes hver dag av de aller fleste av oss, enten direkte eller indirekte. Uten de tjenestene som utnyttelsen av rommet gir, ville ikke vårt kommunikasjonshungrige og teknologibaserte samfunn fungere. Dette gjelder alt fra fjernsyn, data- og telenettverk, redningstjeneste og navigasjon til værmelding og miljøovervåking.

<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<section xmlns="http://docbook.org/ns/docbook" xmlns:xlink="http://www.w3.org/1999/xlink" xmlns:ezxhtml="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/xhtml" xmlns:ezcustom="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/custom" version="5.0-variant ezpublish-1.0"><para>BarentsWatch - nettportalen om nordområdene. Illustrasjon: BarentsWatch</para></section>

BarentsWatch - nettportalen om nordområdene. Illustrasjon: BarentsWatch

Norge med sine 5,3 millioner mennesker er Europas nest største land i utstrekning dersom man tar med de store havområdene våre. Her finner vi verdifulle ressurser som olje, gass og fisk. Forvaltningen av disse ressursene forutsetter utstrakt bruk av satellitter som kan overvåke klima, is, skipstrafikk og oljesøl. Satellitter distribuerer også fjernsynssendinger, telefonsamtaler og besørger datatrafikk.

Videre gir satellitter både båter, biler og folk nøyaktig posisjon slik at vi kan navigere trygt. For få år siden var det sensasjonelt at taxiselskapene monterte GPS i sine drosjer. I dag selges privatbiler med GPS ferdigmontert, og mange har skaffet små GPS-mottakere for bruk i bil, i båt eller i skogen. De fleste nye mobiltelefoner har i dag innebygget GPS.

Ny navigasjon

Norge tar aktiv del i byggingen av Europas satellittnavigasjonssystem Galileo som vil bestå av 30 satellitter. I desember 2016 ble de første tjenestene i Galileo formelt lansert. Galileo Open Service er en åpen og gratis tjeneste for posisjonsbestemmelse, navigasjon og tidsangivelse. Denne kan brukes av for eksempel smarttelefoner, biler og selvstyrte transportmidler.

Galileo er viktig for norske industri og skaper store verdier. Kongsberg Norspace har levert frekvensgenerator og nyttelasten for søk og redning til Galileo-satellittene. Dette er kontrakter for flere hundre millioner kroner. Kongsberg Satellite Services (KSAT) er vert for flere av bakkestasjonene i Galileosystemet.

Verdens største satellittstasjon

Verdens største nedlesestasjon for polarbanesatellitter ligger på Svalbard.

KSAT eier de store satellittantennene på Svalbard, og de har også antenner i Tromsø, Grimstad og på Troll-stasjonen i Antarktis. Videre har de bygget bakkestasjoner i bl.a. Canada, Dubai, Sør-Afrika, Singapore, Mauritius og Sør-Afrika. De opererer nå over 120 antenner, og dette gjør dem til verdensledende innen nedlesing av satellittdata fra satellitter som går i bane over polene. De leser ned data fra over 100 satellitter, noe som betyr kontakt med satellitter over 30 000 ganger hver måned.

<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<section xmlns="http://docbook.org/ns/docbook" xmlns:xlink="http://www.w3.org/1999/xlink" xmlns:ezxhtml="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/xhtml" xmlns:ezcustom="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/custom" version="5.0-variant ezpublish-1.0"><para>SvalSat, KSATs nedlesingsstasjon på Svalbard, sett i 2012. Foto: KSAT</para></section>

SvalSat, KSATs nedlesingsstasjon på Svalbard, sett i 2012. Foto: KSAT

To 1400 km lange 20 Gbits fiberoptiske kabler knytter Svalbard og fastlandet sammen slik at viktige satellittdata raskt kan distribueres til kunder rundt om i verden. Både den amerikanske og europeiske værvarslingen har Svalbard som sin hovedstasjon. Når man ser satellittbilder på amerikanske værmeldinger eller av en orkan som treffer kysten i USA, er det derfor stor sannsynlighet for at bildene kommer via Svalbard.

For noen år siden fikk KSAT en kjempekontrakt på 650 millioner kroner med amerikanske og markedsledende Digital Globe for levering av optiske satellittbilder. Og nylig fikk de en kontrakt med NASA på over 300 millioner kroner.

Norge var de første til å ta i bruk radarsatellitter til varsling av oljesøl på havet. Radarsatellitter kan "se" gjennom skyer og i mørket. Når det er olje på vannet, dempes bølgene slik at radarsignalene reflekteres annerledes og vises som mørke områder på bildene. Slik kan båter som slipper ut olje i smug, oppdages umiddelbart og kystvakten kan varsles.

KSAT er i dag verdens ledende aktør for levering av oljesølovervåkning fra satellitt til europeiske miljømyndigheter.

Norges egne satellitter

Radarsatellitter kan også brukes til å overvåke skipstrafikk langt til havs. Større skip sees som hvite prikker på bildene. Men radarsatellittene gir ikke informasjon om hvilke båter som registreres.

I dag overvåkes skipstrafikk ved hjelp av et automatisk identifikasjonssystem, AIS, som alle båter over 300 bruttotonn, samt noen mindre, er pålagt å ha. Systemet sender informasjon om blant annet skipets posisjon, fart, kurs, last og navn til Kystverkets landbaserte AIS-stasjoner. Men signalene fanges bare opp dersom båten er mindre enn 40 nautiske mil fra land. For å kunne overvåke alle større skip som befinner seg langt til havs, og særlig i de arktiske områdene, måtte man ta i bruk satellitter.

<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<section xmlns="http://docbook.org/ns/docbook" xmlns:xlink="http://www.w3.org/1999/xlink" xmlns:ezxhtml="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/xhtml" xmlns:ezcustom="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/custom" version="5.0-variant ezpublish-1.0"><para>Den norske satellitten AISSat-1 i bane. Illustrasjon: NRS/FFI/NASA/Nyhetsgrafikk.no</para></section>

Den norske satellitten AISSat-1 i bane. Illustrasjon: NRS/FFI/NASA/Nyhetsgrafikk.no

Norge ble ett av de første landene i verden som utviklet en slik AIS-satellitt. Da Norge sommeren 2010 skjøt opp AISSat-1, var det et prøveprosjekt. Den lille satellitten på 20 x 20 x 20 cm fanget opp og sendte posisjonsdata og annen informasjon fra skip til Kystverket, som fikk betydelig større oversikt over skipstrafikken i norske og internasjonale farvann enn de hadde hatt før.AISSat-prosjektet ble en del av regjeringens nordområdesatsing.

Prosjektet ble realisert som et samarbeid mellom tre etater; Norsk Romsenter, Kystverket og FFI, samt to norske bedrifter; Kongsberg Seatex og KSAT. Selve satellittplattformen ble kjøpt fra Canada.Kystverket og andre etater bruker AIS-dataene til en rekke formål; innen sjøsikkerhet, fiskerioppsyn, miljøkriminalitet (oljesøl), kartlegging av trafikken i Arktis, støtte til anti-piratoperasjoner utenfor Afrikas kyst og oppsyn med skipsaktivitet i farvann der Norge har interesser. Kombinert med observasjoner fra radarsatellitter har dette helt klart styrket varsling av oljeutslipp fra båter.

Sommeren 2014 ble AISSat-2 skutt opp, den er maken til den første satellitten. I november 2017 ble AISSat-3 skutt opp. Dessverre var oppskytingen mislykket og AISSa-3 gikk tapt sammen med mer enn 70 andre satellitter.14. juli 2017 ble to større mikrosatellitter skutt opp. NorSat er ny serie med norske satellitter som i tillegg til helt nye og avanserte AIS-mottakere, også har andre instrumenter om bord. NorSat-1 bærer på det sveitsiske solinstrumentet CLARA (Compact Lightweight Absolute RAdiometer). Det skal måle total fluks fra sola, eller sagt på en annen måte: Det skal måle hvor mange watt per kvadratmeter jorda mottar fra sola. Dette er viktig informasjon for klimaforskerne. Satellitten har også påmontert fire Langmuir-prober. Disse skal studere romvær som påvirker navigasjon og kommunikasjon. Probene er utviklet av forskere ved Universitetet i Oslo.

I likhet med NorSat-1 er også NorSat-2 utstyrt med en avansert AIS-mottaker. I tillegg skal satellitten prøve ut en ny internasjonal standard for to-veis kommunikasjon og automatisk rapportering på havet.  Den nye standarden kalles VDES (VHS Data Exchange System) og skal legge til rette for sømløs, toveis informasjonsutveksling mellom skip og land. 

Kombinert med observasjoner fra radarsatellitter vil dette styrke varsling av oljeutslipp fra båter.

Satellitter overvåker jorda

Norge kontrollerer store marine ressurser i et område som dekker 30% av Europas havareal, og overvåkingen av havområdene, samt forståelse av hvordan de forandres, er i ferd med å bli kraftig forbedret ved bruk av satellitter.

Data fra jordobservasjonssatellitter er en viktig informasjonskilde om planeten vi bebor. Observasjonene er nødvendige for å forstå omgivelsene og utnytte dem i praktiske anvendelser på lokalt, regionalt og globalt nivå. Satellittdata har i løpet av de siste 20 årene utviklet seg til å bli en nødvendig del av observasjonsgrunnlaget for værvarsling, havovervåking, sjøiskartlegging, overvåking av avskoging og skogbranner, støtte til katastrofehåndtering for flom og skred, grunnlag for kart og overvåking av polarområdene.

Satellitter overvåker naturfenomener som vulkaner, jordskjelvsoner, havstrømmer og ekstrembølger. Bilder fra rommet kan være svært viktige når redningsinnsatsen skal styres etter et kraftig jordskjelv. Særlig når katastrofeområdet ligger vanskelig tilgjengelig, kan satellittbilder være til stor nytte.

Bilder fra rommet brukes til å kartlegge algeoppblomstring i havet, noe som kan være nyttig for fiskeflåten og anlegg for fiskeoppdrett. I dag er vi alle vant til å få nøyaktige og raskt oppdaterte værmeldinger, både på nett og via mobilen. Værmelding uten satellitter er i dag utenkelig.

Klimaendringer og miljø står høyt på den internasjonale dagsorden. Satellitter blir stadig viktigere for å overvåke miljøet på jorda. Grunnen er at de har evnen til å gi enhetlige målinger over store områder. Satellitter måler utbredelsen av is i arktiske strøk, mengden ozon og klimagasser.

De måler havnivåøkning, vanndampinnholdet i atmosfæren, mengden skyer og forandringer i vegetasjon. Sist, men ikke minst, er det viktig å holde øye med solas utstråling av lys og partikler mot jorda. Historisk sett har sola vært årsak til mange klimaendringer her på jorda. Derfor måles i dag variasjoner i solas utstråling fra satellitter for å se etler langtidstrender som kan påvirke klima. Og her gir nå også NorSat-1 et viktig bidrag.

EU-programmet Copernicus

Copernicus er det europeiske jordobservasjonsprogrammet for overvåking av jordas miljø og klima. Copernicus-programmet består av spesialbygde operasjonelle satellitter som kalles Sentinel-satellittene. Det finnes seks typer Sentinel-satellitter, som dekker ulike behov for data. Norge ble medlem av Copernicus-programmet i 2014.

Per 1. november 2017 har Copernicus programmet seks satellitter i bane rundt jorden. To Sentinel-1 radarsatellitter, to Sentinel-2 optiske satellitter, hav- og landsatellitten Sentinel-3A og atmosfæresatellitten Sentinel-5P. I 2018 blir den neste Sentinel-3 satellitten (Sentinel-3B) skutt opp. Copernicus-programmet skal alltid ha to satellitter av samme type i bane. Sentinel C og D versjonene er derfor allerede under bygging for å være klare til å ta over stafettpinnen en gang på 2020-tallet. I tillegg er neste generasjon Sentinel-satellitter under planlegging for å dekke enda flere behov enn dem som finnes i dag.

Norges medlemskap i Copernicus sikrer en strøm av nye og gratis satellittdata til landet. Norsk Romsenter legger til rette for at dataene er tilpasset norske behov og tilgjengeliggjør data gjennom den nasjonale dataportalen www.satellittdata.no. I forhold til folketallet er Norge den største brukeren av satellittdata i Europa.

Data fra Sentinel-satellittene benyttes blant annet til å holde øye med skipstrafikk, fiskeriressurser, algeoppblomstring, grenser til havs, oppdage oljeutslipp fra skip, forbedre værvarsel, kartlegging av ustabile fjellmasser, snø og fjellskred og til å kartlegge skog, vegetasjon, flom, isbreer, sjøis, innlandsis, osv.

For perioden 2014–2020 er det anslått at kontraktpotensialet for norske aktører i programperioden er på om lag 1 mrd. kroner, omtrent samme beløp som den norske programkontingenten.

Så langt har norske aktører vunnet kontrakter for nesten 130 millioner euro i Copernicus. Prisen Norge betaler for å være med i en syvårsperiode er på rundt 126 millioner euro.

Om Norsk Romsenter

Norsk Romsenter er en etat under Nærings- og fiskeridepartementet. En av de viktigste oppgavene som Norsk Romsenter har, er å gi regjeringen råd om romvirksomhet. Norsk Romsenter følger opp den norske, offentlige romsatsingen. Målet er at rommet skal være nyttig for samfunnet og bidra til næringsutvikling.

De ansatte på Romsenteret har også som oppgave å sørge for at Norges interesser i den europeiske romorganisasjonen ESA, i EUs romprogrammer og avtaler med andre land, blir tatt godt vare på. Kort sagt skal Romsenteret sørge for at Norge får mest mulig ut av all romaktivitet det offentlige Norge involverer seg i.

I 2018 har Norsk Romsenter 40 ansatte og et budsjett på 1,1 milliarder kroner. 

Norges visjon

Siden Norge ligger så langt nord, har vi bedre muligheter til å bruke rommet enn de fleste andre land. Dette skyldes at de satellittene som samler inn den mest nøyaktige informasjon om jorden, går i bane over polene. Dette betyr også at vårt nordlige territorium blir observert oftere enn områder lenger syd. De geografiske fordelene ved Norges nordlige beliggenhet for romaktiviteter er viktige både for nasjonale behov og for å yte service for internasjonale klienter.

Norsk Romsenter har som mål at Norge skal være det land i verden som har største nytte av rommet. Det betyr at tjenestene fra rommet blir stadig viktigere for nordmenn flest, selv om vi ikke tenker over det. Det er først når GPS-en faller ut, TV-skjermen går i svart under den direktesendte cupfinalen, minibanken mister kontakt med kommunikasjonssatellitten, eller værsatellitten ikke lenger ser stormer på vei inn fra Norskehavet, at man merker hvor innvevd rommet er i hverdagen.