Hopp ned til navigasjon Hopp ned til innhold
Jordas geokorona strekker seg 630 000 kilometer ut i rommet, langt utenfor månens bane. Den ble oppdaget ved hjelp av solsatellitten SOHO og instrumentet SWAN. Grafikk: ESA
ESA

Utenfor jord, bortenfor måne

En tynn del av jordas atmosfære strekker seg utenfor månens bane.

Laget med gass som omgir jorda og danner atmosfæren, strekker seg mer enn 630 000 kilometer ut i rommet. Det er mer enn 50 ganger diameteren til jorda.

- Dermed passerer månen gjennom de ytterste og tynneste delene av jordas atmosfære, sier Igor Baljukin ved Space Research Institute i Russland. Han er førsteforfatter på den nye forskningsartikkelen som viser dette.

Der hvor de ytterste delene av jordas atmosfære gradvis går over i rommet, fortsetter den i en tynn sky av hydrogenatomer. Denne skyen kalles for jordas geokorona.

Dataene viser at på jordas dagside trykker sollyset hydrogenatomene i geokoronaen sammen, og gjør geokoronaen på nattsiden litt tettere.

Men til og med her er geokoronaen svært tynn. 60 000 kilometer over jordas overflate finnes det bare 70 hydrogenatomer per kubikkcentimeter. Ute ved månens bane er det kun 0,2 hydrogenatomer per kubikkcentimeter.

Verken hjelp eller hinder for romfarere

- Vi ville likevel kalt dette for vakuum, og denne mengden hydrogen er ikke signifikant nok til å hjelpe oss i utforskingen av rommet, sier Baljukin til ESA.

På den andre siden representerer partiklene i geokoronaen ingen fare for romfarere på vei til og fra månen, eller i bane rundt månen, slik som den planlagte månestasjonen Lunar Gateway.

<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<section xmlns="http://docbook.org/ns/docbook" xmlns:xlink="http://www.w3.org/1999/xlink" xmlns:ezxhtml="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/xhtml" xmlns:ezcustom="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/custom" version="5.0-variant ezpublish-1.0"><para>Jordas geokorona sett fra månen. Dette bildet ble tatt i ultrafiolett av romfarerne på Apollo 16 i 1972. Foto: NASA</para></section>

Jordas geokorona sett fra månen. Dette bildet ble tatt i ultrafiolett av romfarerne på Apollo 16 i 1972. Foto: NASA

- Siden hydrogenatomene i geokoronaen sprer sollys i alle retninger, er noe ultrafiolett stråling assosiert med geokoronaen, men for romfarere er den uten betydning sammenliknet med den ultrafiolette strålingen fra sola selv, sier Jean-Loup Bertaux. Han er en av forskerne som står bak de nye resultatene.

Likevel kan geokoronaen forstyrre fremtidige astronomiske observasjoner gjort nær månen.

Kan være kjennetegn på planeter med vann

- Romteleskoper som ser ultrafiolett lys for å undersøke den kjemiske sammensetningen til stjerner og galakser, vil måtte ta hensyn til den ultrafiolette strålingen fra geokoronaen, sier Bertaux.

Både jorda, Mars og Venus har en geokorona med hydrogen. Samtidig har de alle vanndamp lenger nede i atmosfæren sin.

<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<section xmlns="http://docbook.org/ns/docbook" xmlns:xlink="http://www.w3.org/1999/xlink" xmlns:ezxhtml="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/xhtml" xmlns:ezcustom="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/custom" version="5.0-variant ezpublish-1.0"><para>Jordas geokorona, målt av solsatellitten SOHO. Illustrasjon: ESA/NASA/SOHO/SWAN; I. Baljukin et al (2019)</para></section>

Jordas geokorona, målt av solsatellitten SOHO. Illustrasjon: ESA/NASA/SOHO/SWAN; I. Baljukin et al (2019)

- Dette er spesielt interessant i jakten på planeter utenfor vårt solsystem, såkalte exoplaneter, sier Bertaux.

Kanskje er geokorona med hydrogen typisk for planeter med vanndamp, og kan brukes som kjennetegn på exoplaneter som har vann på overflaten. Har slike fjerne vannplaneter også liv?

20 år gamle data ga nye resultater

- Vi ble ikke klar over hvor langt ut jordas geokorona strekker seg, før vi tørket støv av 20 år gamle data fra solsatellitten SOHO, sier Baljukin.

SOHO, eller Solar and Heliospheric Observatory, er et samarbeid mellom NASA og den europeiske romorganisasjonen ESA. SOHO ble skutt opp i 1985 og går i bane ved det første Lagrange-punktet, cirka 1,5 millioner kilometer borte fra jorda i retning mot sola.

Her forsker SOHO på sola, fra dens indre kjerne til den ytre koronaen, samt solvinden og romværet rundt sola. Flere norske forskere bruker dataene fra SOHO, med svært gode resultater.

<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<section xmlns="http://docbook.org/ns/docbook" xmlns:xlink="http://www.w3.org/1999/xlink" xmlns:ezxhtml="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/xhtml" xmlns:ezcustom="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/custom" version="5.0-variant ezpublish-1.0"><para>Solsatellitten SOHO ble skutt opp i 1995 og forsker fortsatt på sola, solvinden og romværet. Grafikk: ESA/ATG medialab/NASA SOHO, CC BY-SA 3.0 IGO</para></section>

Solsatellitten SOHO ble skutt opp i 1995 og forsker fortsatt på sola, solvinden og romværet. Grafikk: ESA/ATG medialab/NASA SOHO, CC BY-SA 3.0 IGO

Sola interagerer med hydrogenatomer gjennom en spesiell bølgelengde av ultrafiolett stråling, kalt Lyman-alfa. Hydrogenatomene både absorberer og gir fra seg Lyman-alfa-stråling.

Siden denne typen ultrafiolett lys absorberes av jordas atmosfære, kan den kun sees fra rommet.

Et av instrumentene ombord på SOHO kunne se Lyman-alfa-lyset fra geokoronaen, og slik måle hvor langt ut i rommet den strekker seg.

SOHO-instrumentet kunne likevel bare se geokoronaen noen få ganger i året, og undersøkte den tre ganger mellom 1996 og 1998. Det er disse dataene Baljukin og Bertaux med kolleger har undersøkt.