Trangt på satellittfrekvensene

Romselskapet SpaceX vil lage et verdensomspennende bredbåndssystem ved hjelp av tusenvis av små kommunikasjonssatellitter.

Det nye bredbåndssystemet, kalt Starlink, skal bygges ut gradvis, men planene omfatter nesten 12 000 satellitter i ulike konstellasjoner i ulike høyder.

24. mai 2019 ble de 60 første operasjonelle satellittene i Starlink skutt opp, og flere er på vei. Starlink vil kunne levere de første bredbåndstjenestene allerede i 2020, og skal etter planen være ferdig i 2027.

Flere andre firmaer har ambisjoner om liknende gigantkonstellasjoner av små satellitter. Men hva skjer på radiofrekvensene som disse satellittene bruker?

Når det blir trangt om plassen i rommet, hvem bestemmer hva frekvensene skal brukes til og av hvem?

Nasjonale og internasjonale organer

- Disse nye satellittkonstellasjonene vil være avhengige av ledige frekvenser for å kunne fungere, men siden det er begrenset med egnete frekvenser, er det heller ikke veldig mange å velge mellom, sier Arvid Bertheau Johannessen, seniorrådgiver innen satellittkommunikasjon ved Norsk Romsenter.

Dermed må satellittoperatørene bli enige om hvordan de kan jobbe i det samme frekvensspekteret.

Dette gjøres gjennom Den internasjonale teleunionen (ITU), et FN-organ som regulerer bruken av radiofrekvenser over hele verden og i rommet.

Norge er medlem av ITU og representeres her av Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom).

Nkom er et statlig organ som koordinerer post- og teletjenester i Norge, inkludert kringkastingssignaler og mobilnettet, og er underlagt Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

En naturressurs alle må dele på

- Radiofrekvensene ansees som en begrenset naturressurs som vi derfor skal dele på etter beste evne, sier Johannessen. Dette er både ressursforvaltning, politikk og business.

ITU har derfor et stort og omfattende regelverk for hvordan radiofrekvenser skal fordeles, hvordan sameksistens skal sikres og hvordan eventuelle uenigheter i denne prosessen skal løses.

Alle satellittoperatører som ønsker å bruke radiofrekvenser må melde dette inn til ITU, via sitt lands representative myndighet i FN-organet.

- Her er blant annet datoen for meldingen om ønsket bruk viktig, og det kan være en fordel å ha så tidlig dato som mulig, sier Johannessen.

Men ingen får enerett til en bestemt frekvens, selv om de var først ute med å melde ønsket inn til ITU.

- Etter å ha gitt melding til ITU, må hver operatør gå i dialog med de andre som allerede bruker eller som ønsker å bruke samme frekvensbånd, sier Johannessen.

Så må alle prøve å sameksistere, enten ved hjelp av tekniske løsninger for å unnvike hverandre, eller for eksempel deling av frekvensbånd eller geografisk område.

Ingen hamstring av frekvenser

- Når flere operatører søker med tusenvis av satellitter, blir det en stor utfordring å finne plass til alle sammen på frekvensbåndene, sier Johannessen.

Her vil tidlig dato for å melde inn til ITU ha betydning, men både den ønskete frekvensen og satellitten som skal benytte denne, må være tatt i bruk innen en viss tid. Går det for lenge løper meldingen til ITU ut.

- Dette vil til en viss grad demme opp for rene papirprosjekter, som kan ha til hensikt å hamstre frekvenser mer enn faktisk å benytte dem, sier Johannessen.

Han påpeker at flere av de nye og store satellittprosjektene har sterke eiere i ryggen, er allerede i gang, og vil nok ta i bruk frekvensene som de har meldt inn til ITU. Dermed kan forhandlingene om disse frekvensene spisse seg til etter hvert.

Må unngå å lage mer romsøppel

I tillegg har USA, på samme måte som Norge, sitt eget nasjonale organ for styring av telekommunikasjon, kalt Federal Communications Commission (FCC).

- Både FCC og Nkom har markedsansvar for sitt land og skal sørge for sunn konkurranse i markedet, sier Johannessen.

I USA er det slik at alle operatører som ønsker å tilby satellittjenester i det amerikanske markedet må sende inn tekniske systemforslag til FCC, på toppen av godkjenningsprosessen i ITU.

- Blir disse aktørene ikke enige, kan FCC tvinge dem til å dele frekvensbåndet eller finne andre løsninger til det beste for begge parter og det amerikanske markedet, sier Johannessen.

Romsøppel svirrer rndt jorda i mange lag. Illustrasjon: NASA.

I tillegg må de nye og enorme konstellasjonene av små satellitter presentere planer for å begrense risikoen for å skape romsøppel.

- De nye småsatellittene nærmest masseproduseres, har gjerne kortere levetid og vil måtte byttes ut oftere enn de tradisjonelle store satellittene. En fordel med de laveste banene er at satellittene mister høyde og brenner opp i atmosfæren etter kortere tid, sier Johannessen.

Her hjemme har Space Norway planer om å skyte opp et satellittsystem med to små satellitter i såkalt høyelliptisk bane. Dette systemet skal sørge for bredbåndsdekning til nordområdene.

- Selv om det er en liten konstellasjon med regional dekning, er også dette systemet avhengig av, og med i forhandlingene, om mange av de samme frekvensene som de gigantkonstellasjonene, sier Johannessen.

Kontakt

Arvid Bertheau Johannessen – Seniorrådgiver, satellittkommunikasjon – Norsk Romsenter – 950 38 958