Satellitter ser Svalbard-bre i siget

Siden i fjor sommer har Negribreen på Svalbard økt farten mot havet, også under vinteren. Radarsatellittene Sentinel-1 kartlegger slike isbreer i nær sanntid.

Negribreen sitter på østsiden av Spitsbergen og ender i Storfjorden mellom Spitsbergen og Barentsøya.

Siden juli 2016 har denne breen økt farten mot havet fra 1 meter per dag til 13 meter per dag. Bevegelsen økte sakte men sikkert også over vinteren.

En slik økning i farten hos breer kalles for fremstøt (surge på engelsk). De er koblet til endringer i temperatur under breen eller mengden flytende vann som befinner seg der.

Det er ikke første gang Negribreen har fremstøt. Luftfoto viser at det gjorde denne breen også på 1930-tallet. På ett år krøp en nesten 15 kilometer bred del av breen 12 kilometer ut i fjorden.

Siden den gang og frem til juli 2016 har fronten til Negribreen trukket seg gradvis tilbake, og kalvet store isfjell.

Betydning for fremtidens havnivå

Negribreens nåværende fremstøt ble oppdaget av forskningsprosjektet Glaciers_cci.

Graf over Negribreens fart siden januar 2015. Den store økningen siden juli 2016 kalles for et fremstøt. Foto: Copernicus/Sentinel/T. Strozzi

Dette prosjektet er en del av den europeiske romorganisasjonen ESAs Klimainitiativ og bruker radarsatellitter og optiske bilder til å overvåke utstrekning, høyde og fart på flere isbreer.

Noen av satellittene som Glaciers-cci har brukt er radarsatellittene Sentinel-1A og Sentinel-1B. Sammen gir de dekning hver 6. dag.

- Sentinel-1-satellittene gjør det mulig å holde øye med isbreer i Arktis i nær sanntid, noe som sterkt øker muligheten til å finne ut hvordan isbrefremstøt utvikler seg over tid, sier Tazio Strozzi ved Glaciers_cci.

Dette er ny kunnskap som kan bli brukt til å forbedre numeriske modeller på isbrefremstøt generelt og til å finne ut hvordan isbreene i Arktis vil påvirke havnivået.

Skipstrafikk, jordskjelv, nedsynking og mer

Radarsatellittene Sentinel-1A og Sentinel-1B brukes til å forske på blant annet isbreer og havis både i Arktis og Antarktis.

Siden radaren ser gjennom skyer og mørke, er radarsatellitter spesielt godt egnet for bruk i polare strøk. I tillegg kan radarsatellittene, som satellitter generelt, dekke store, fjerne og utgjestmilde områder raskt og jevnlig.

Hastigheten til Negribreen på Svalbard i oktober 2016 sammenliknet med året før. Foto: Sentinel/Copernicus/T. Strozzi 

Men Sentinel-1-satellittene holder ikke bare øye med polarisen. De kartlegger også blant annet skipstrafikk, oljesøl, rasfare, jordskjelv og nedsynking i byer for norske og internasjonale instanser.

Sentinel-satellittene er en del av Copernicus, det europeiske programmet for miljøobservasjon og samfunnssikkerhet som også Norge er den del av.