Pseudosatellittene kommer

Droner og luftskip som klarer seg selv høyt oppe i atmosfæren i månedsvis kan gi liknende tjenester som satellitter.

Slike flygende fartøy kalles for High Altitude Pseudo-Satellites, eller HAPS.

De skal jobbe i cirka 20 kilometers høyde, over flytrafikk, skyer og jetstrømmer, men lavt nok til at sterke vinder ikke blåser fartøyene bort.

I denne høyden kan pseudosatellittene sveve over det samme stedet og dekke jorda ut til horisonten, eller cirka 500 kilometers avstand.

Herfra kan pseudosatellittene måle data i atmosfæren eller på bakken, sørge for høyhastighetskommunikasjon eller støtte andre satellittjenester.

Til forskning, navigering og kommunikasjon

Nå skal den europeiske romorganisasjonen ESA se nærmere på disse krysningene mellom satellitt og drone.

- For jordobservasjon kan slike fartøy sørge for dekning over lang tid og i høy oppløsning av spesielt viktige områder, mens for navigasjon og kommunikasjon kan de gjøre blindflekker i satellittdekningen mindre og båndbredden større, sier Antonio Ciccolella ved ESA.

Luftskipet Stratobus er helelektrisk, kan ta nyttelaster opp til 250 kilo og sørge for liknende tjenester som satellitter. Grafikk: Thales Alenia Space/Briot

Romorganisasjonen har vært nysgjerrig på denne typen fartøy i mer enn 20 år, men det er først nå de kan lages.

- Det er fordi nøkkelteknologier som luftfartøy nå har blitt små nok, solcellepaneler kraftige nok, batterier lette nok og jordobservasjonssensorer krympet nok, til billige nok priser, sier Thorsten Fehr, spesialist i jordobservasjon hos ESA.

Pseudosatellittene kan også sørge for bedre dekning av navigasjonssignaler på steder med bratte fjell eller høye bygninger som skygger for satellitter, og støtte redningsarbeid.

De første pseudosatellittene er bygget

De første pseudosatellittene har allerede blitt bygget.

I 2010 tok Airbus sitt fartøy Zephyr, som kun går på strøm fra solceller ombord, verdensrekorden på 14 dagers sammenhengende flygning uten påfylling av brennstoff.

Nyere utgaver, som Zephyr-S, har batterier og er kraftige nok til å fly nyttelaster på et par titalls kilo i opptil tre måneder av gangen. Zephyr-T, som kan ta enda tyngre nyttelaster, er under utvikling.

Pseudosatellitten Zephyr-T er helektrisk, kan ta nyttelaster opp til et par titalls kilo og fly i månedsvis.

Romindustrigiganten Thales Alenia Space holder på å bygge luftskipet Stratobus, som også har norsk teknologi. Dette fartøyet er lettere enn luft og skal ha sin første testflygning i 2021.

Stratobus kan fly nyttelaster på opptil 250 kilo, har elektriske motorer som drives av solcellepaneler på taket, og batterier som gir strøm når det er mørkt.

I fremtiden kan både satellitter og småfly bli helelektriske. Markedet for småsatellitter øker raskt.