Må revurdere jordskjelvmodeller

Jordskjelvet startet natten til 14. november 2016 nær byen Culverdon på den sørlige øya på New Zealand og spredte seg nordover med en fart på opp til 2 kilometer per sekund.

De sterkeste rystelsene fant sted 100 kilometer nord for Culverdon og nådde 7.8 på Richters skala. Bakken hevet seg med opp til 8 meter og utløste både jordskred og tsunami.

Vanligvis oppstår jordskjelv langs en eller noen få forkastningslinjer som ligger nær hverandre. Men under jordskjelvet på New Zealand var minst 12 forkastningslinjer i to områder involvert.

- Vi har aldri sett noe liknende før, dette jordskjelvet er et av de mest komplekse som har blitt registrert, sier Tim Wright, direktør for Centre for the Observation and Modelling of Earthquakes, Volcanoes and Tectonics (COMET) ved Universitet i Leeds.

Komplekse jordskjelv truer andre steder

Radarsatellitter som Sentinel-1 kan se forflytning av jordskorpen på bare noen millimeter, og over store områder.

Bevegelser i jordskorpen under jordskjelvet på New Zealand 14. november 2016. Pilene viser horisontal bevegelse, mens farge viser vertikal bevegelse. Grafikk: Copernicus/COMET

Data fra de europeiske radarsatellittene Sentinel-1 og den japanske satellitten ALOS-2 viser at seismiske målinger tatt på bakken ikke var nok til å forutsi hvor sprekker ville oppstå under jordskjelvet på New Zealand.

Derfor vil forskerne nå revurdere modellene sine over hvor og hvordan jordskjelv sprer seg.

Flere andre jordskjelvtruete og høyt befolkete steder på jorda, som Japan, Sentral-Asia og det vestlige USA, har liknende komplekse forkastninger som New Zealand.

Ser jordskjelv, nedsynking, smelting av polaris og mer

Siden Sentinel-1A og Sentinel-1B kan brukes til å måle bevegelser i jordskorpen med stor nøyaktighet, brukes disse satellittene til å kartlegge jordskjelv og oppdage hvor ødeleggelsene har vært størst.

Det norske forskningsinstituttet NORUT gjorde slik kartlegging etter jordskjelvkatastrofen i Nepal i april 2015. Du kan lese mer om det her.

Nedsynking (gult, oransje, rødt) rundt sentralbanestasjonen i Oslo. Grønt viser ingen bevegelse. Foto: Contains modified Copernicus Sentinel data (2014–16)/ESA SEOM INSARAP study/InSAR Norway project/NGU/Norut/PPO.labs

Sentinel-1 brukes også til å forske på andre geologiske farer, som vulkaner, nedsynking av byer og bygninger, og fjellpartier i bevegelse.

Mange norske etater og forskningsinstitusjoner bruker Sentinel-1 til å holde øye med skipstrafikken i norske farvann, oppdage oljesøl, undersøke smeltingen av isbreer i Arktis og Antarktis, og mye mye mer.