Hopp ned til navigasjon Hopp ned til innhold
Radarbilde av Tiangong-1, den kinesiske romstasjonen som brant opp i atmosfæren 2. april 2018.
Fraunhofer FHR

Hvordan spores romsøppel?

Hvordan ser romorganisasjonene romsøppel som holder på å falle ned og hvorfor er det så vanskelig å beregne når det vil skje?

Den kinesiske romstasjonen Tiangong-1 brant opp i atmosfæren over det sørlige Stillehavet den 2. april 2018.

Da hadde Tiangong-1 vært ute av kontroll for kinesiske myndigheter siden 2016, men blitt fulgt tett av romorganisasjoner som ESA og NASA.

Oppbrenningen skjedde på det tidspunktet som ulike romorganisasjoner, inkludert europeiske ESA, hadde beregnet som vindu for hendelsen.

- Men med den kunnskapen og teknologien vi har i dag klarer vi ikke å gjøre nøyaktige beregninger for når romsøppel vil falle ned, sier Holger Krag, leder for ESAs Space Debris Office.

Dermed vil det alltid være stor usikkerhet rundt romsøppel, selv like før det kommer til å falle ned.

Den høye farten som romsøppel har, betyr at det kan forflytte seg flere tusen kilometer i løpet av tidsvinduet som er beregnet for dem. Derfor er det også svært vanskelig å si hvor romsøppel kan komme til å treffe jorda.

100 tonn romsøppel hvert år

Hvert år brenner mer enn 100 tonn romsøppel opp i atmosfæren. Dette er restene av utrangerte satellitter, rakettmotorer etter oppskytinger, instrumenter og annen teknologi som har gått i bane.

Romsøppelet varierer i størrelse på flere meter til bare noen få centimeter i lengde. Rundt 50 stykker med større romsøppel faller ned hvert år, eller cirka en gang i uken. Som regel går dette helt upåaktet hen.

De få bitene som ikke brenner opp i atmosfærer faller ned over havet eller over ubebodde områder på land. Siden de første oppskytingene begynte i 1957 har ingen mennesker, dyr eller bygninger blitt truffet av romsøppel.

Avhengig av det amerikanske forsvaret

I dag spores romsøppelet hovedsakelig av det amerikanske forsvaret samt enkelte andre radarsystemer, som forskningsradaren ved Fraunhofer nær Bonn i Tyskland.

Det amerikanske forsvaret følger tusenvis av biter romsøppel av ulik størrelse og deler disse dataene med NASA, ESA og andre romorganisasjoner.

Romorganisasjonene gjør så sine egne beregninger om når og hvor romsøppelet vil gå ned i atmosfæren.

<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<section xmlns="http://docbook.org/ns/docbook" xmlns:xlink="http://www.w3.org/1999/xlink" xmlns:ezxhtml="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/xhtml" xmlns:ezcustom="http://ez.no/xmlns/ezpublish/docbook/custom" version="5.0-variant ezpublish-1.0"><para>Forskningsradaren ved Fraunhofer utenfor Bonn i Tyskland sporer blant annet romsøppel.</para></section>

Forskningsradaren ved Fraunhofer utenfor Bonn i Tyskland sporer blant annet romsøppel.

- Fordi de europeiske landene i dag mangler eget radarnettverk og andre detektorer som må til for å kunne spore romsøppel selv, er vi helt avhengige av at det amerikanske forsvaret deler disse dataene, sier Krag.

Siden 2009 har ESA jobbet med å utvikle programvare, teknologi og systemer for å teste et eget europeisk nettverk som skal oppdage og spore romsøppel.

Dette skjer innen programmet om romsikkerhet, Space Situational Awareness. Programmet holder også øye med nære asteroider og romværet rundt jorda.

Gjennom sitt medlemskap i ESA er Norge også med i dette programmet. Flere norske forskere jobber med romvær og nordlys.

Trenger søppelryddingsferder

Det begynner å bli så mye romsøppel at vi snart må sende opp spesielle søppelryddingsferder for å forhindre at det blir vanskelig å gjøre nye oppskytinger i fremtiden.

Alt romsøppel, uansett størrelse, har nemlig potensial til å treffe satellitter som fortsatt er i bruk eller annet romsøppel i bane.

Slik kan til og med en ørliten liten bit romsøppel skape store mengder romsøppel i den skyen som allerede omgir jorda.

I programmet Clean Space Initiative holder ESA derfor på å utvikle metoder, romfartøy og romferder som skal rydde romsøppel i bane.