Hopp ned til navigasjon Hopp ned til innhold
Trude Eng

En styrmann går fra borde

Bo Andersen, avtroppende administrerende direktør i Norsk Romsenter.

Jeg har hatt gleden av å lede Norsk Romsenter i tolv år, det er to åremålsperioder på seks år. Dessverre for meg er det hva statens regelverk tillater. Selv om jeg har vært bevisst på dette de siste seks årene, er det likevel litt rart når det nå nærmer seg slutten som sjef i utgangen av mai.

Selv om jeg har vært leder vil jeg ikke kalle meg kaptein, det er det kollektivet av de ansatte i Norsk Romsenter og Styret som har vært. Jeg er mer en styrmann eller los som skal finne veien i til dels urent farvann. Når jeg ser tilbake på 30 år i Norsk Romsenter og de førnevnte tolv år som leder, er det klart at vi i felleskap har oppnådd mye og har forandret romverdenen i Norge. Mange ting er vellykket og noen få er mislykket. Dette lille skrivet tar for seg noen av disse forholdene.

Den viktigste endringen er den økte politiske forståelsen for at Norge trenger rommet og at internasjonalt samarbeid er hovedveien for å sikre det meste av industriell utvikling og den informasjonen vi trenger. Jeg pleier å si at i rommet er alle land små, ingen land har verken økonomi eller kunnskap til selv å dekke sine behov. Det gjelder både for land som Norge og som USA.

Norsk romvirksomhet er nå fokusert på næring og nytte, dette kommer tydelig fram i Stortingsmeldingen om rommet fra 2013. Høyst sannsynlig vil det også bli et hovedbudskap i den romstrategien Stortinget har bedt regjeringen å utarbeide.

I løpet av de siste 12 årene har budsjettene økt vesentlig, Norge er blitt fullt medlem i EUs romprogrammer, satellittnavigasjonsprogrammet Galileo og miljøovervåkningsprogrammet Copernicus og vi har ledet arbeidet med å utvikle mikrosatellittene AISSat 1-3 og NorSat 1 og 2.

Økning av investeringer

En hovedmålsetning for meg i lederstolen har vært å få de statlige investeringene internasjonalt opp på et nivå som tilsvarer Norges økonomiske størrelse. Dette gjelder både for å sikre industriens utvikling og for å dekke viktige samfunnsbehov, som miljøovervåkning og navigasjon. Norsk romindustri omsetter nå for mer enn 8 milliarder kroner årlig, det er om lag det dobbelte av hva tømmerverdien i Norge er nå. Vi er ikke bare en skogbruksnasjon, vi er også en romnasjon.

Norsk Romsenter har argumentert for at deltakelsen i ESAs utviklingsprogrammer er det viktigste teknologiske verktøyet for norsk romvirksomhet. Argumentasjonsrekken fra Norsk Romsenter har ført fram til en viss grad. Gjennom mine lederperioder er budsjettene over statsbudsjettet økt med mer enn en faktor tre. Samtidig har antall ansatte økt med mindre enn 50% på tross av at antall arenaer Norsk Romsenter må slåss for romvirksomhet i, er mer enn fordoblet. Halvdelen av denne budsjettøkningen for Norsk Romsenter er kommet fordi Norge har gått med i Galileo og Copernicus. Resten har kommet gjennom økninger i Norges i investeringer i ESA.

Romvirksomheten og Norsk Romsenter er eksternt evaluert tre ganger og har kommet svært positivt ut av det. Til og med vår egen målemetode for å se på direkte industrielle ringvirkninger har blitt akseptert av evaluatorene og ikke minst av OECD. Så for hver krone staten investerer gjennom Norsk Romsenter, får industrien nær fire og en halv krone i tilleggskontrakter. Dette er utover de direkte kontraktene medlemskapet i ESA gir. Norsk industri har derfor hatt god nytte av de midlene som staten har investert gjennom Norsk Romsenter i internasjonalt romsamarbeid.

Skjær i sjøen

Selv om det til slutt har gått ganske bra internasjonalt, har det ikke vært noen plankekjøring. Regjeringen ville opprinnelig i 2014 ikke at Norge skulle delta i EUs Copernicus program, men med stor innsats fra alle brukermiljøene og Norsk Romsenter gjorde Stortinget om Regjeringens forslag og vi ble heldigvis fullt med i Copernicus. To år senere ville Regjeringen redusere Norges innsats i ESA med nær 75%. Også her ble alle midler tatt i bruk for å få Stortinget til å stemme ned Regjeringens forslag. Det gikk heldigvis også bra.

Et positivt aspekt med disse forholdene og de endelige nederlagene til Regjeringen var at romvirksomheten ble diskutert på bredt grunnlag i Stortinget og til slutt sto hele Stortinget bak vedtakene om Copernicus og deltakelsen i ESA.

Selv om hoveddelen av Norsk romsatsning er og bør være internasjonal, finnes det nisjer der Norge kan og bør gjøre ting nasjonalt. Dette gjelder nasjonale utviklingsmidler til industrien og nisjer innen områder det internasjonale samarbeidet ikke dekker. Det tidlige eksempel på dette var samarbeidet mellom Norsk Romsenter, FFI og Kystverket som ledet til skipsovervåkningssatellitten AISSat-1. Den ble skutt opp i 2010 og virker ennå.

Videre samarbeid med Kystverket har ført til flere satellitter og Kystverket er i dag den største økonomiske bidragsyteren til de i alt fem satellittene som er bygget. En satellitt kom dessverre ikke i bane fordi den russiske raketten ble skutt opp i feil retning. Norge har nå fire operative satellitter for skipsovervåkning i bane. Nye satellitter er under bygging eller planlegging.

På verdenstoppen

Norsk Romsenter har investert i havovervåking fra tidlig på nittitallet og Norge har nå det beste nasjonale systemet for bruk av internasjonale radarsatellitter og nasjonale skipsovervåkningssatellitter. Dette systemet videreutvikles med nye småsatellitter. Både for meg personlig og for Norge har vektleggingen på Arktis vært ytterst viktig. Norsk Romsenter har deltatt aktivt i utviklingen av koordineringen av infrastruktur på Svalbard og jeg har hatt gleden av å lede nasjonalkomiteen for polarforskning. De siste tolv årene har Kongsberg Satellite Services (KSAT) utviklet seg til en bedrift med en årlig omsetning som nærmer seg en milliard kroner. Det har vært en spennende periode å få lov til å sitte i styret til KSAT gjennom 7 år og sett grunnlaget for denne fenomenale utviklingen.

Jeg er også svært stolt over at Norsk Romsenter har utviklet et tett samarbeid med Forsvarsdepartementet om et sivilt militært samarbeid. De ønsker at forsvarets behov i rommet skal være så sivilt som mulig og så militært som nødvendig. Her er Norsk Romsenter helt enig med departementet. Norge er for lite til å ha flere konkurrerende offentlige programmer. Selv om andre statlige aktører har stilt opp med midler som har gjort dette samarbeidet mulig, er jeg ikke fornøyd med den økonomiske innsatsen romdepartementet NFD har lagt inn til nå. Forhåpentligvis kan dette bli bedre når arbeidet med romstrategien blir ferdig.

Fram til 2013 var Norsk Romsenter Eiendom et lite selskap med meg som styreleder. Det eide 50% av aksjene i KSAT, fiberkabelen til Svalbard og en andel i Telenors Thor 7 satellitt for å gi bredbånd til Trollbasen i Antarktis og var ellers et relativt dødt selskap. Deretter skiftet selskapet navn til Space Norway, kvittet seg med meg som styreleder og begynte å ekspandere. Denne ekspansjonen var særlig knyttet til mulighetene for bredbånd i Arktis. Norsk

Romsenter tok selv tidligere initiativet til at Norge skulle utvikle et nasjonalt system som sikrer nettopp bredbånd i Arktis. Det er derfor en stor suksess for Norge når Regjeringen nå har oppkapitalisert Space Norway for å utvikle nettopp et slikt system. Med dette tar Norge kontrollen over bredbåndsmulighetene for hele Arktis. Dette vil utvilsomt markere Norge internasjonalt på en positiv måte.

Høy anseelse

Norge har skaffet seg en høy stjerne innen ESA ved å være ærlig, konsistent og for å arbeide for felleskapets beste. Denne positive holdningen gjelder også for samarbeidet i EU og med land som Tyskland, Frankrike, Japan og ikke minst USA. For et godt internasjonalt samarbeid må alle parter ha noe å gi. For Norges del har dette til dels vært geografi og til dels fokusert på viljen til langsiktig satsning.

Mange av medarbeiderne i Norsk Romsenter bidrar til å vise oss frem på et positivt vis i bredden av mediaverdenen. I nasjonale medier omtales Norsk Romsenter i gjennomsnitt om lag to ganger hver dag gjennom året.

Alle de til nå nevnte forholdene har vært vellykkede. Det er noen forhold som jeg mener ikke har vært bra. Dette gjelder vår nasjonale tilgang på sektorpolitiske virkemidler knyttet til industriutvikling for romindustrien, Norsk Romsenters egenevne knyttet til småsatellitter som dekker særegne nasjonale behov samt Norges forskningsråds manglende evne eller vilje til å sikre en langsiktig finansiering av utvikling av rominstrumenter og utnyttelse av disse.

Våre evaluatorer finner en klar nyttesammenheng mellom bruk av nasjonale rettede utviklingsmidler og innsats i ESA. Men dessverre har den nåværende regjering (og litt den forrige) lagt sitt hat på sektorpolitiske virkemidler og vil prioritere generelle virkemidler. Sett fra min side er det ikke et enten eller, men et både og. De generelle virkemidlene er flotte til å støtte utvikling av bruk av romdata fra aktører langt utenom romsektoren, men de er nærmest ubrukelige til utvikling av konkurransedyktig teknologi til romdelen av romvirksomheten. Internasjonalt har alle vellykkede romnasjoner egne sektorpolitiske virkemidler og uten slike midler stiller norsk industri svakere i et stadig vanskeligere internasjonalt rommarked. Nedgangen i nasjonale følgemidler begrenser norsk industris konkurranseevne internasjonalt.

I 1994 investerte forløperen til Norges forskningsråd 43% nasjonalt av Norges satsning i ESAs vitenskapsprogram. Dette var en langsiktig satsning på instrumentbygging og utnyttelse av data fra rommet. Siden den gang er den tilsvarende satsning av forskningsrådet nå under 5%. På bakgrunn av dyktigheten i miljøene, den tidligere satsning og senere innsats fra Norsk Romsenter har miljøene vært gode nok til å vinne to SFFer. Men den nåværende manglende langsiktige satsning utelukker utvikling av nye vinnermiljøer.

Nasjonale småsatellitter

Norsk Romsenter har ledet utviklingen av nasjonale småsatellitter med nesten ingen dedikerte midler. Framdriften har kommet fordi Kystverket har skaffet midler for å dekke et nasjonalt satellittsystem for skipsovervåkning. Nå kommer Forsvarsdepartementet sterkere inn også, mens vårt romdepartement NFD gir lite over sine budsjetter. Dette håper jeg min etterfølger og de engasjerte ansatte i Norsk Romsenter klarer å gjøre noe med.

Noen vil muligens mene jeg har vært litt for slapp i min lederstil, men fra min side har det vært med hensikt. Jeg har forsøkt å være en leder jeg kunne tenke å ha hatt selv. Jeg mener og opplever at ved å gi medarbeidere ansvar for egen innsats, så blir resultatene stort sett mye bedre. Jeg opplever at vi med relativt få ansatte har fått til svært mye, nettopp fordi flinke folk har fått anledning til å ta ansvar og dermed gjøre en glitrende jobb.

Jeg er veldig glad for å ha fått anledning til å ha et aspirantprogram i Norsk Romsenter. Disse aspirantene har tilført oss nye dimensjoner i vårt arbeid. Av de 19 aspirantene vi har hatt, så jobber fire i Norsk Romsenter, to i Space Norway, to i NFD og en i Forsvarsdepartementet. De fleste andre jobber innen områder der rom er viktig og er alle gode ambassadører for romvirksomhet. Jeg trodde dette skulle bli bra, men det er gått langt bedre enn noe jeg kunne ha håpet på.

Det er noen viktige saker som ennå ikke er avklart, for eksempel den mulige utviklingen av Andøya Space Center til en oppskytningsbase for små satellitter samt forslag om satellitter for overvåking av tropisk skog og global overvåkning av det utbredte ulovlige fisket som tømmer havene. Disse sakene håper jeg at jeg i en ny rolle i Norsk Romsenter fortsatt kan bidra til!

Forholdet til vårt eierdepartement, NFD, er hele tiden veldig godt på arbeidsnivå og generelt også i forhold til den politiske ledelsen. Det har nesten alltid vært vi, og ikke dem og oss.

Vårt styre har gjort en meget bra jobb og har holdt meg i ørene der det har trengtes og har i tillegg vært dyktige til å stille de «dumme» spørsmålene jeg ikke kunne svare på.

Aller mest må jeg takke den fantastiske gjengen i Norsk Romsenter som virkelig har gjort alt arbeidet som har ledet frem til de mange suksessene vi ha oppnådd mens jeg var styrmann i et fantastisk arbeidsmiljø.