Psykologisk trening øker sikkerheten i rommet

Bare tenk tanken: hvordan ville du ha taklet det dersom du var innestengt i en forskningsstasjon lagt unna sivilisasjonen, og fikk en veldig dårlig nyhet?

Nettopp det var situasjonen ombord i den russiske romstasjonen Mir i 1995. Kosmonaut Vladimir Dezhurov fikk den tragiske beskjeden om at mora hans hadde dødd av kreft. Dezhurov hadde fortsatt to uker igjen av sin 4 måneder lange romferd.

Hvilke følger kan slike hendelser få for en romferd? Og er det lurt å gi astronauter slike beskjeder på jobben? En undersøkelse som ble gjennomført midt på 80-tallet, viste at omtrent halvparten av astronautene ikke ønsket å bli informert om negative ting som gjaldt deres personlige liv under et opphold i rommet. De stolte ikke på sin egen evne til å takle kriser i en ekstrem situasjon.

Og ekstreme situasjoner er Gro Mjeldheim Sandals spesialfelt.

Hvordan forsker du på astronauter?

Gjennom ESA har jeg vært med på å gjennomføre store simuleringsforsøk i trykkamre, der astronautene oppholder seg i lengre perioder.

Simuleringer i trykk-kammer blir gjennomført å få mer kunnskap om hvilke psykologiske reaksjoner som kan oppstå under langvarige romfartsoperasjoner. Vi prøver også å få kunnskap om hvordan man best mulig kan forhindre eller løse eventuelle problemer som oppstår underveis - hos den enkelte eller innad i besetningen.

Derfor tilstreber man så langt som mulig å etterligne leveforholdene i rommet. I trykkammeret er astronautene isolerte fra omverdenen og de lever tett sammen i en besetningen der deltakerne har ulik kulturell bakgrunn.

På samme måte som i rommet, blir de ”overvåket” av mannskap i kontrollrommet. De har også samme mat, like dagsplaner og gjennomfører mange av de samme arbeidsoppgavene som astronautene i rommet. 

Men likevel er de ikke i rommet.

Nei. Dersom de ønsker det, kan de kreve å få avslutte forsøket før tiden og dette kan være en viktig psykologisk  faktor. I verdensrommet har en ikke den muligheten. Sammen med erfaringer fra virkelige romferder, har likevel resultatene fra simuleringsforsøkene gitt viktig kunnskap som bl.a. har vært brukt ved utvelgelse og trening av astronauter.

Men trykkamre er ikke den eneste muligheten vi har til å forske på mennesker under ekstreme forhold. Vi kan også studere mannskap som overvintrer på forskningsstasjoner i Antarktis. Som jordens kaldeste, minst gjestfrie og mest isolerte kontinent, blir Antarktis antatt å ha store likheter med de forholdene som mennesker kan møte på andre planeter.

På samme måte som under en Mars-ferd, må beboerne på stasjonen helt og holdent må løse problemer som måtte oppstå og har ikke muligheten til å avbryte oppholdet om de ønsker det.

Hva vil du si er hovedfunnene du har gjort?

Et av de viktige spørsmålene som har vært undersøkt, er hvordan romferdens varighet påvirker psykologiske reaksjoner. Er det for eksempel slik at det finnes en grense for hvor lenge mennesker kan tåle å oppholde seg i rommet? Foreløpig har vi ikke klart å dokumentere at det en slik grense- noe som tidligere ble antatt.

Derimot kan det synes som om enkelte faser er særlig kritiske. Blant annet ser vi at det ofte oppstår negative humørforandringer og motivasjonsvansker rundt midtfasen, det vil si når halvparten av oppholdet er over, uavhengig av oppholdets varighet.

I denne perioden vil mannskapet oppleve at oppholdet har vart lenge og samtidig at en tilsvarende lang periode gjenstår. Da kan det også oppstå gnisninger både innad i mannskapet og mellom mannskap og bakkestasjonen. Kunnskap om kritiske faser kan ha stor praktisk nytteverdi både for støtteapparatet på bakken og for astronautene.

For eksempel, i forbindelse med MIR programmet ble midtpunktet feiret og markert med god mat og forsendelser fra familie og venner. En slik psykologisk vitamintilførsel kan brukes aktivt i perioder som kan være vanskelige å komme gjennom.

Samtidig viser dette at bakkemannskapet spiller en viktig rolle?

Ja. Under operasjoner i rommmet spiller bakkemannskapet en viktig rolle for å sjekke mannskapets psykologiske og medisinske tilstand. Resultatene fra våre forsøk viser noen av de utfordringene som er knyttet til å holde en god kommunikasjon med bakkemannskapet.

Astronauter kan ofte være tilbakeholdne med å fortelle om problemer som vedrører de sosiale forholdene i besetningen eller egen motivasjon og humør. Dette er forståelig fordi slike opplysninger kan påvirke deres framtidige muligheter.  

De isolerte og unike leveforholdene i rommet bidrar til at besetningen utvikler en sterk gruppeidentitet, der et viktig element er at det oppstår en stor psykologisk avstand til utenforstående.

Både under virkelige og simulerte romoperasjoner, er det vanlig at det oppstår spenninger, og endog konflikter, mellom besetningen og kontrollrommet. Når sinne og frustrasjon rettes mot bakkemannskap, kan dette i noen grad reflektere et behov for å gi uttrykk for negative følelser uten at det går utover andre i besetningen. Samtidig kan dette også avspeile astronautenes arbeidsbetingelser.
 
Et klassisk eksempel er det som skjedde på Skylab, amerikanernes første romstasjon, i november 1973. Etter en svært stressende innkjøringsfase, med teknisk svikt og et ekstremt hardt arbeidsmiljø, fortelles det at mannskapet nærmest gikk til streik og slo av kommunikasjonen med bakken i over et døgn.

Mannskapet følte rett og slett at de ble overstyrt fra bakken, og at alt var utenfor deres kontroll. Hvor mye astronautene skal fjern- og detaljstyres er et viktig spørsmål som har betydning både for arbeidsmotivasjon og humør. 

Skal vi reise til Mars, eller kanskje enda lenger, er det ikke aktuelt med løpende kontakt mellom bakkekontrollen og mannskapet. Da må astronautene klare seg på egen hånd, og det må legges stor vekt på hvordan man  best mulig kan selektere og ikke minst trene besetningen blant annet i  konfliktløsning, stressmestring, og ikke minst samarbeid, før man i det hele tatt sender noen avgårde.

Hva med kulturelle aspekter som språk og historie?

At romoperasjoner i dag kjennetegnes ved flernasjonalt og flerkulturelt samarbeid reflekteres i besetningenes sammensetning. Sammen med språkforskjeller, kan ulikheter i verdisyn, holdninger og vaner gjøre det utfordrende å bo og arbeide sammen.

En omfattende undersøkelse av mer enn 15 000 piloter viste store forskjeller mellom nasjonaliteter når det gjaldt blant annet hvordan man best bør kommunisere i en besetning - og ikke minst med en overordnet, en leder.

Dessuten ser det ut til å være kulturforskjeller på mange andre områder, for eksempel behov for privatliv og kjønnsroller. Dette har vært kilder til konflikter under simuleringsforsøkene våre.

Hva er din rolle i dette?

Mitt arbeid går ut på å gi kunnskap som kan brukes for å optimaliseres astronautenes yteevne i rommet og å redusere faren feilhandlinger som i verste fall kan medføre store menneskelige og økonomiske tap.

Dette handler særlig om hvordan vi best mulig kan selektere, sette sammen og trene besetninger - men også hvordan vi kan håndtere menneskelige problemer som kan oppstå underveis i oppholdet. Hver eneste ferd stiller ulike krav til både mannskap og bakkeressursene. Ulike oppgaver skal utføres, og ulike kunnskaper kreves. En grundig analyse av den enkelte operasjon i rommet må danne grunnlag for utforming av seleksjonskriterier og trening. 

Men det handler også om å få aksept for psykologi på et område der det investeres enorme beløp i teknologisk utvikling. Det er mange som ikke har sett i øynene at ”den menneskelige faktoren”  kan være avgjørende for om man lykkes eller ikke.

ESA vil gjerne at du gjør nettopp det.

Ja, i 2001 søkte jeg ESA om å få gjennomføre et stort prosjekt på bakken om hvordan kulturforskjeller påvirker samarbeid mellom romfartsorganisasjonene. Sjefen for Life Sciences i ESA anbefalte umiddelbart om at vi søkte om at dette prosjektet også burde gjennomføres på romstasjonen.

ESA har en veldig høy terskel for prosjekter. Det er beinhard konkurranse. Alle må gjennom en veldig streng faglig vurdering av internasjonale eksperter. Når jeg nå vil kunne få anledning til å gjennomføre studier av mannskap på romstasjonen er dette derfor å komme gjennom "et nåløye".

Det kan derfor synes som et paradoks at det hittil har vært vanskelig å skaffe nasjonal finansiering, noe som er en forutsetning for gjennomføring av prosjektet.

Men når alt er på plass, skal vi studere hvordan flerkulturelle team arbeider sammen på romstasjonen, det vil si i et av verdens mest ekstreme arbeidsmiljøer. Prosjektet er beregnet å vare i to og et halvt år.

Disse studiene kan bli svært betydningsfulle for utvikling av treningsprogrammer og seleksjonskriterier  for rombesetninger - også i forhold til framtidige reiser til Mars. Her har Norge en helt unik mulighet til å komme i faglig front på et pionerområde.

Det handler ikke lenger om å finne den tøffeste og sterkeste astronauten, men derimot å bli i stand til å håndplukke et team som har best mulig forusetninger for å fungere sammen over tid i ekstreme situasjoner - og for at operasjonen skal bli vellykket.

Gro Mjeldheim Sandal er professor (dr. psychol) ved Institutt for samfunnspsykologi på Universitetet i Bergen. Personlighet, gruppedynamikk og mestring av stress under isolerte og potensielt farlige forhold, er hennes spesialfelt.