Universets utvikling

Gravitasjonen, eller tyngdekraften, er en av universets hovedkrefter. Gravitasjon virker slik at masse tiltrekker masse. Plasserer du to erter en meter fra hverandre i et tomrom hvor de ikke påvirkes av andre krefter, vil ertene bevege seg mot hverandre helt til de henger sammen som i et erteris.

Det samme skjer med atomer. Når de enorme mengdene hydrogen og helium raste gjennom rommet etter Big Bang, begynte atomene å trekke seg sammen i enorme gass-skyer. Etterhvert presset tyngdekraften atomene sammen - så tett at de begynte å smelte sammen - og utløste store energimengder. Slik oppstod de første stjernene.

Når en massiv stjerne går tom for hydrogen som brennstoff kan det hende at den eksploderer i en supernova. Da blir trykket og temperaturen enda høyere, og under disse spesielle omstendighetene kan helium- og hydrogenatomene presses sammen til mer komplekse atomer som jern, oksygen og karbon. Stort sett alt grunnstoff er laget på denne måten. Alt du ser rundt deg er bygget opp av atomer skapt i stjerner for milliarder av år siden.

I en supernovaeksplosjon blir slike stoffer slynget ut i verdensrommet igjen, som i en miniversjon av Big Bang. På grunn av gravitasjonskraften vil også disse grunnstoffene bli en del av nye gasskyer som danner nye stjerner. Slik oppstod en gang vårt eget solsystem – og jorda som vi bor på.

Stjerner og planeter har sine tilmålte livsløp, og når de går til grunne, skaper de grunnlaget for nye planeter og solsystemer. På samme måte som at planter utgjør mat for dyr, som igjen gjødsler jorda og får plantene til å gro, kan vi si at universet utvikler seg i et pulserende, kosmisk kretsløp.