Romsøppel

I lav bane, mellom 160 og 1800 kilometer fra jorda, ligger et menneskeskapt avfallsbelte. Gamle satellitter, deler fra brukte raketttrinn og rester etter eksplosjoner og ulykker utgjør et farlig fenomen: romsøppel.

I dag går omtrent 450 aktive nyttesatellitter i bane rundt jorda. Antallet større skrot-objekter i bane er mye større, i overkant av 7000. I tillegg kommer opptil 120 000 fragmenter med mindre enn en centimeter i omkrets. Det kan dreie seg om malingflak, deler av solcellepanel, skruer og muttere og annet småtteri. Disse fragmentene høres ikke så farlige ut, men de beveger seg fort – opptil 6 kilometer i sekundet.

Romskrap skaper ofte problemer. Satellitter tar skade når de treffes av romskrap, og det gjør også raketter, bemannede fartøy og romstasjonen, som ved en anledning måtte korrigere banen for å unngå å bli truffet av søppel.

Romskrapet er en plage og en fare, og det verste er at det bare blir mer av det. Hvert år øker mengden romsøppel med fem prosent. Skrapet som allerede flyter omkring i rommet blir vi neppe kvitt noen gang.

Vi er imidlertid blitt flinkere til å tenke langsiktig, og vi kvitter oss nå med gamle satellitter på smartere måter enn tidligere.

Den beste måten å kaste en satellitt på, er å styre den tilbake til jorda slik at den brenner opp i atmosfæren. Men det krever ganske mye drivstoff, noe gamle satellitter oftest er nesten tomme for.

Et alternativ for geostasjonære satellitter er å styre satellitten lenger ut i rommet, ut til «romkirkegården» - et søppelbelte som ligger over 40 000 kilometer fra jorda. Der får de gamle, trofaste satellittene sveve omkring til evig tid, med avslåtte sendere og uten drivstoff igjen på tanken.