Oppskytning langs ekvator

En geostasjonær bane ligger omtrent 36 000 kilometer ute i verdensrommet, og innebærer at satellitten alltid står rett over samme punkt på jorda. Dette er en fordel for telekommunikasjonssatellitter og enkelte jordobservasjonssatellitter.

Det er enklest å nå riktig hastighet for geostasjonære satellitter når bæreraketten beveger seg langs ekvator i samme retning som jorda roterer. Raketten får nemlig masse drahjelp av jorda, som ved ekvator roterer med en hastighet på 1675 kilometer i timen! Da trenger ikke raketten å bruke så mye drivstoff.

En rakett har begrenset med plass. Lastekapasiteten må fordeles mellom nyttelast (satellitter) og drivstoff. Jo mer nyttelast det er plass til, jo mindre kostbar blir oppskytningen for hver satellitt. Raketten må legge seg i samme bane som satelitten skal ha før satellitten «slippes ut». Satellitten vil deretter holde seg i bane, men den har en liten motor som brukes for å korrigere banen etter behov.

Fransk Guyana er et bra sted for oppskytning av satellitter som skal gå i bane i ekvatorplanet. Det er herfra ESAs kraftige raketter av typen Ariane 5 skytes opp. Ariane 5 har en fraktkapasitet på opptil åtte tonn, nok til å løfte de tyngste satellittene.

Andre baner
Dersom en satellitt skal gå i en bane som krysser ekvator, for eksempel ved å gå fra pol til pol ("polar bane"), får raketten ingen drahjelp fra jordrotasjonen. Da kan satellitten i teorien skytes opp hvor som helst. Men det koster mye penger å drive med oppskytning av raketter, og derfor er det kostnadseffektivt med en rampe som ligger ved ekvator og kan dekke alle formål.

Fransk Guyana har blitt svært viktig for europeisk romindustri, og oppskytningsområdet kalles "the spaceport" - romhavnen.