Vellykket prøve i 2004
 |
| Selve scramjeten er ganske liten (svart på bildet). Den er montert på en pegasus bærerakett, som flys opp med et B52-fly. |
27. mars 2004 gikk det atskillig bedre. Det 3,8 m lange førerløse, hypersoniske flyet i nesen av Pegasus XL raketten ble sluppet fra NASA´s Boeing B-52B bærefly i en høyde av omkring 12 200 m, og fem sekunder senere tente rakettmotoren.
Slippet skjedde i et militært prøveområde 93 km utenfor kysten av Syd-California, og under svak stigning økte hastigheten etter hvert til 7 M (ca. 8 575 km/h) i en høyde av omkring 29 000 m. Her skjedde separasjonen, og etter en kort stabiliseringsperiode ble luftinntak-døren til motoren åpnet. En spesiell tennvæske ble benyttet i oppstarten. Selve brenselet var hydrogen i gassform.
Hastigheten sank noe under separasjonen, stabiliseringen og inntakdør-åpningen, men steg igjen til noe over 7 M i løpet av brennperioden på vel 10 sekunder. Scramjetmotoren produserte altså skyvkraft, og det var forholdsvis små mengde hydrogen som gikk med.
Data ble samlet under hele prøven. Etter at brenselet var oppbrukt fulgte en flere minutters glideflukt med manøvrering før flyet styrtet i havet omkring 833 km ut i Stillehavet.
Ny prøve i oktober?
Nå sitter NASA igjen med én X-43A og tilhørende Pegasus XL bærerakett, som det er håp om å bruke i en 10 M prøve i oktober.
Hastighetsøkningen betyr at motorgeometrien må endres noe for å tilpasses andre sjokkbølgevinkler, og vingeforkantene må styrkes
for å tåle en opptil dobbelt så høy temperatur.
Deretter er det, slik saken fortoner seg nå, slutt på romorganisasjonens 230 millioner dollars X-43 program. En påtenkt X-43C versjon som skulle benytte et hydrokarbonbrensel ble nylig kansellert, og X-43B døde i stillhet.
Russland har også drevet scramjetforskning, og er trolig kommet lengre enn amerikanerne. I den senere tid har et universitet i Australia drevet eksperimenter.
