 |
| Nattlysende skyer. Foto: Geir Øye. |
De er lokalisert i mesosfæren i en utrolig høgde på omlag 82 km – på grensen til verdensrommet. Nattlysende skyer er således ikke relatert til vanlige skyer som vi forbinder med været vårt.
Nytt fenomen
Nattlysende skyer er et relativt nytt fenomen. De første registrerte observasjonene ble utført så sent som i juni 1885.
To år tidligere hadde vulkanen Krakatau i Indonesia et kraftig utbrudd som slyngte vulkansk aske langt opp i atmosfæren. Målinger viste at asken nådde opp til omlag 80 kilometers høyde.
Observasjonene på 1880-tallet har vært viktige i forståelsen av lysende nattskyer, men det er fortsatt flere mysterium knyttet til hvordan de dannes.
Observasjoner har vist at nattlysende skyer består av små krystaller av vannis på størrelse med partikler i eksosrøyk. Langt ute i mesosfæren hvor de nattlysende skyene dannes er det ekstremt kaldt (-130 C) og flere millioner ganger tørrere enn i Sahara. Det er nettopp dette som gjør det så vanskelig å forstå hvordan de dannes.
 |
| Nattlysende skyer sett mot nordvest. Bildet ble presentert som NASA/USRA's Earth Science Picture of the Day 2. september 2005. Foto: Geir Øye. |
Flere teorier
Forskerne er enige i at nattlysende skyer mest sannsynlig dannes som følge av kondensasjon rundt støvkorn. Men hvor kommer vannet og støvpartiklene fra? Det er disse spørsmålene forskerne jobber med.
Flere teorier har blitt lansert. Enkelte mener at forurensing i atmosfæren etter menneskelig aktivitet er forklaringen på fenomenet. Andre mener at støvpartiklene stammer fra meteorer og andre naturfenomen, som blant annet vulkansk aktivitet.
Her trengs det mer forskning. Det forskes på nattlysende skyer over hele verden. I Norge er romfysikkgruppen ved Forsvarets forskningsinstitutt ledende på dette området. I tillegg forsker universitetene i Oslo og Tromsø på nattlysende skyer.
Forskningen på lysende nattskyer er også assosiert med et annet fenomen som kalles "Polar Mesospheric Summer Echoes" (PMSE), som er sterke radarekko fra samme høydeområde som de nattlysende skyene.
Disse ekkoene skyldes sannynligvis at ispartiklene i mesosfæren er elektrisk ladet. ALOMAR-observatoriet på Andenes har vært viktig i studiene av både nattlysende skyer og radarekkoene.
Skyenes form og farge
Tenk deg at du står ute en sen sommerkveld i juli når himmelen er sånn passe mørk, du ser noen lyssterke stjerner som du blant annet knytter til sommertriangelet (det vil si Vega, Deneb og Altair).
Så snur du deg mot vest/nord- vest, og legger merke til noen lyse blå sløraktige skyer som brer seg over vesthimmelen. Da har du med stor sannsynlighet observert lysende nattskyer.
Det som er iøynefallende er at de ser ut til å gløde i en karakteristisk blåhvit farge.
Nattskyene fremtrer i mange slags mønster alt fra lyse band til avanserte løkkestrukturer. Enkelte kvelder ser man kun noen lysende bandstrukturer, mens andre kvelder kan store deler av himmelen være dekket av imponerende blålysende mønster.
Hvordan observere?
Lysende nattskyer kan kun observeres om sommeren (fra midten av mai – til midten av august) fra et begrenset område på jorda, hovedsakelig på breddegradene mellom 50 – 65 grader både på den nordlige og sydlige halvkule.
Store deler av Sør-Norge er dermed godt egnet for observasjoner. Skyene er kun synlige om natten fordi sola må være mellom 6 – 16 grader under horisonten og kun lyse opp den delen av atmosfæren hvor de nattlysende skyene fremtrer mot en mørk himmel.
Red.anm.: Professor Eivind Thrane har bidratt med informasjon om forskning på radarekko ved ALOMAR.
