Men hvorfor blir kjempestjernene dannet bare i noen av skyene? Det er et spørsmål som har vært vanskelig å svare på - og det blir ikke lettere av at skyene det er snakk om, som regel ligger svært langt unna og er skjult av store mengder støv.
 |
En lys ide
I 1995-98 var romteleskopet ISO (Infrared Space Observatory) i drift. Hver gang teleskopet skulle vri på seg for å studere et nytt område på himmelen, ble det litt dødtid der data fra teleskopet ikke ble brukt.
Et lyst hode ved Max Planck-instituttet for astronomi i Heidelberg utviklet en metode for å gjøre observasjoner også når teleskopet flyttet på seg, og disse dataene ble sendt til jorda og arkivert. Over 10,000 ganger ble slike observasjoner sendt tilbake.
Enorme mengder data
"Det ble samlet inn enorme mengder data," sier Bo Andersen, forskningsdirektør i Norsk Romsenter.
"Astronomene er alltid nødt til å må fokusere på hovedoppgavene de har. Derfor kan oppdagelser som dette ofte bli gjort lang tid etter at selve instrumentet har sluttet å virke."
Tilfeldigvis er observasjonene fra "dødtiden" gjort i en helt spesifikk del av spekteret (170 mikrometer), som gir forskerne mulighet til å studere kaldt støv helt ned til 10 Kelvin (-263 grader Celsius).
Kalde kjerner kan gi monsterstjerner
 |
| Data samlet inn under ISO-teleskopets dødtid viser temperaturen i området. Hver strek er en datainnsamling gjort mens teleskopet flytter på seg for å studere et annet objekt. Kilde: ESA/Birkmann/Krause/Lemke (Max-Planck-Insitut für Astronomie). |
Hver av disse "kalde kjernene" inneholder alså mer enn nok materie til å lage gigantstjerner som lyser 100 000 ganger sterkere enn sola.
Nå har forskerne for første gang mulighet til å studere hvordan slike stjerner oppstår.
Kontaktperson
Bo Andersen, forskningsdirektør, Norsk Romsenter
Telefon 22 51 18 31 / 90 09 24 90
