EGNOS

EGNOS (European Geostationary Navigation Overlay Service) er Europas første bidrag til satellittnavigasjon. Systemet kompletterer GPS og gir brukerne forbedret ytelse enn hvis de bruker GPS alene. Det finnes tilsvarende systemer i USA, Japan og India.

Gjennom et nettverk av bakkestasjoner samt kringkasting av et eget signal fra geostasjonære satellitter kan brukerne finne sin posisjon med nøyaktighet ned til 1-3 meter.  I tillegg kringkastes data som benyttes for å beregne usikkerhet i posisjonsberegningen. Slik kan en pilot informeres om at posisjonen han får ut av mottakeren er til å stole på.

EGNOS vil bidra til å bedre transporttjenester og spore kjøretøyer. Ill.: ESA.

Systemet eies av EU og startet som et samarbeidsprosjekt mellom den europeiske romorganisasjonen ESA, EU-kommisjonen og Eurocontrol (Den europeiske organisasjonen for navigasjonssikkerhet i luften).

EGNOS anvendes i en rekke ulike sektorer

Gjennom forbedret nøyaktighet og presisjon har tjenesten åpnet for effektivisering både i landbruket, innenfor veisektoren, i forbindelse med stedfesting og kartlegging.  Innenfor luftfart muliggjør det instrumentbasert innflyging på flyplasser uten bakkebasert navigasjonsinfrastruktur.

EGNOS i luftfarten

EGNOS kan benyttes både når flyet er i marsjhøyde og når det går inn for landing. I luftfartens ambisjoner om økt luftromskapasitet, større regularitet, redusert negativ miljøpåvirkning og reduserte kostnader inngår bruk av satellittnavigasjon som en viktig komponent.

Det ligger et stort potensiale for utslippsreduksjoner i måten flyene opereres på. Bruk av EGNOS muliggjør kurvede inn- og utflygninger, kortere og mer direkte ruteføringer, mer energieffektive avganger og landinger, og tilpassede innflyvingstraseer som reduserer støybelastningen for lufthavnens naboer. Inn- og utflygningsprosedyrer som ikke er rettlinjede betyr at problemene med høyt fjernterreng kan reduseres for enkelte norske flyplasser

EGNOS er delt i tre segmenter

Bakkesegmentetbestår av referansestasjoner (RIMS – ranging and integrity monitoring stations) og et sett av redundante kontrollsentere (MCC – Mission Control Centres). MCCene bestemmer integritet, bane/klokke-korreksjoner og ionosfære forsinkelse for hver GPS-satellitt som overvåkes. Denne informasjonen sendes til en opplinkstasjon (NLES – Navigation Land Earth Station) som sender dette til de geostasjonære satellittene. De geostasjonære satellittene videresender dette på̊ L1- frekvensen som er den samme som GPS benytter i dag.

Romsegmenteter utstyr på̊ geostasjonære satellitter som er plassert slik at de gir en redundant kringkasting over Europa.

Brukersegmentetbestår av standardiserte mottakere som tilfredsstiller spesielle krav. Det finnes ulike krav for ulike brukersegmenter.

I tillegg finnes støttefunksjoner for planlegging, operasjon og uavhengig ytelsesmålinger.